Nytt ord lanseres herved på norsk: FINANSIERINGSDUGNAD

Og hva er det? Det beste ordet jeg kunne komme på som kunne dekke det engelske ordet FUNDRAISING. Når vi snakker og skriver norsk, kjennes det feil å bruke et så engelsk ord. Neste spørsmål er selvsagt: hva skal jeg bruke det ordet til? Det skal jeg bruke denne bloggen til å forklare.
Sist uke la Handlingsromutvalget fram sin innstilling etter noen korte vintermåneders arbeid. Minister for forskning og høyere utdanning, Tora Aasland, var raskt ute med å kritisere utvalget for ikke å være modige nok. Paul Chaffey (medlem av utvalget) og Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås har også kommentert innstillingen. Jeg er helt enig i at utvalget ikke har vært modig nok! Knut Olav Åmås vil ha universitetene til å fortelle hva de vil prioritere ned, når de satser på noe annet. Det er en riktig tanke, men ikke alltid like enkel, eller mulig å iverksette raskt. Sett at man klarte å bli enige om hva som skal legges ned; hvordan får man dette til uten å si opp folk? Det er ikke bare å flytte vitenskapelig personale med noe av landets høyeste kompetanse over på andre områder uten at de blir satt til å forske og undervise langt utenfor sitt kompetanseområde. Jeg tror ikke universitetene kommer langt nok ved å ta i bruk denne metoden for å skape handlingsrom.

Det er andre måter å skape seg handlingsrom på: Finansieringsdugnad! Ved amerikanske universiteter er dette hverdagen; de har egne kontor som tar seg av relasjonsbygging og velger prosjekter for finansieringsdugnad. Her ved University of Minnesota (UMN) hvor jeg er stasjonert dette året, var de sent ute med å starte opp dette, i amerikansk målestokk. Kanskje hang noe av det skandinaviske igjen her; man skal ikke tigge om penger til noe som klart er et offentlig anliggende! Men i 1962 begynte de å tenke og i 1970 begynte Fundraising ved UMN. I dag står disse gavene og donasjonene for ca 8 % av budsjettet. De bruker det meget målrettet; kontoret med ansvaret velger nøye ut hvilke prosjekter de tror kan skape nok entusiasme hos folk med makt og penger. Så velger de hvem de tror kan passe for hvert prosjekt, og så begynner de arbeidet. Det kan ta flere år før de er i havn med store prosjekter, for dette er langsiktig relasjonsbygging – ikke tigging om penger.

Da UMN bestemte seg for å bli ett av verdens tre beste offentlige forskningsuniversitet, gikk de også systematisk til verks i forhold til finansieringsdugnad. I 1985 hadde universitetet 17 såkalte endowed professors (enda ett ord jeg må finne et godt navn på – forslag?). Så satte de seg mål om å oppnå 100 innen tre år. Det ble gjort nettopp ved en finansieringsdugnad; universitetet sa de ville stille med halvparten av pengene til den type professorer, hvis næringslivet eller privatpersoner stilte med nok kapital til at avkastningen kunne betale halve lønnen til professoren. På den måten ble det en bærekraftig stilling som hadde 50 % finansiering utenfra. Slik fikk UMN dobbelt så mange professorer for samme pengesum, og de kunne allokere midler inn i nye områder med eksellens, uten å trekke for mye veksler på universitetet selv. UMN definerte selv hvilke fagområder de ville styrke og dette ble meget populært; på de tre årene (1985-1988) gikk antallet endowed professorer fra 17 og langt forbi målet om 100, til 265! I dag har UMN over 400 av denne typen professorat, som regnes som meget høy prestisje å få. Min vert, Jerry D.Cohen, innehar ett av disse, Bailey Endowed Chair, sponset av den gamle hagebrukerfamilien Bailey. Han er meget stolt av stillingen som det var stor konkurranse om. Vi har allerede den type professorat ved UMB, ett eksempel er Thor Heyerdahlprofessoratet ved Noragric. Den samme fremgangsmåten for spleis har UMN hatt for stipendiatstillinger. På denne måten får de pengene til å rekke enda lenger.

I neste innlegg følger jeg opp denne bloggen ved å fortelle hvordan jeg mener UMB bør gå fram i dette arbeidet med finansieringsdugnad. Følg med!

Trine Hvoslef-Eide