EU satser sterkt på opptrapping av forskning – hva gjør Norge og UMB?

Ser i MandagMorgen for 15. mars (ja, avisene tar litt tid å reise over Atlanteren med posten..) at EU har ambisjoner om å øke målet forskningsinnsatsen fra 3% av BNP til hele 5%. I Norge har vi gått motsatt vei, etter Djupedals berømte hvileskjær, har vi aldri kommet opp av grøfta som en av sinkene i OECD, til tross for at regjeringen skryter av at det satses så mye på forskning i Norge.

Både rektor ved UiB og UiO ser med bekymring på at avstanden mellom det Norge bruker og det EU har ambisjoner om øker. Rektor Ole Petter Ottersen ved UiO hevder at dette vil kunne føre til flukt av gode forskertalenter fra Norge til EU. Tora Aasland er ikke så bekymret for det, men det burde hun være! Sannheten er at det var en voldsom vekst på slutten av 50-tallet og utover 60-tallet ved norske universiteter, så også ved Norges landbrukshøgskole. Det var en så stor vekst at det var vanskelig å skaffe nok folk med doktorgraden i boks før man ansatte professorer. I dag er det mange av dem som ble ansatt i 60-årene som går av for aldersgrensen, men slett ikke alle stillingene blir erstattet, ikke engang etter en omdefinering av kompetanseområder. De fleste høyere utdanningsinstitusjoner opplever at den økningen Tora Aasland har gitt til sektoren, er spist opp av økte kostnader som lønnsøkninger og høyere pensjonsutgifter, og de har store problemer med å opprettholde fagmiljø og ansette ny kompetanse i mange tilfeller. Nedskjæringer er ofte resultatet.

Hvorfor er det slik i Norge, som er ett av verdens rikeste land? Hvorfor kan vi ikke bruke mer av vår oljeformue på forskning for morgendagens løsninger og teknologi som vil gi arbeidsplasser i fremtiden? Hvorfor er det slik at norske universitet ikke kan få utdanne den stadig større ungdomsgruppen, til yrker og med kompetanse som samfunnet skriker etter? Hvorfor må vi holde igjen? Det sies at dette er for å ivareta vår konkurranseevne og hindre inflasjon. Javel.

Men Norge vil snart få store problemer med å hevde seg i konkurransen om arbeidskraften. Vi ser at det er en stor økning i antall stipendiater ved norske universitet – og det er bra. Men det er bekymringsfullt at andelen utenlandske stipendiater innenfor flere fagfelt av potensiell stor betydning for vår fremtid, jeg tenker her på naturvitenskapene og teknologi i særdeleshet, øker så til de grader at det nesten ikke finnes norske stipendiater innenfor enkelte fagmiljø. Dette er bekymringsfullt fordi det kan bety at det vil bli mangel på den type kompetanse i Norge på litt lenger sikt. Hvem skal undervise morgendagens studenter dersom alle de som utdannes reiser til utlandet etter sin doktordisputas? Dette er selvsagt satt på spissen, men det vil kunne være virkelighet i større eller mindre grad ved norske universitet i fremtiden. Norske ungdommer ønsker seg ikke inn i forskningen og de flinkeste av dem som tar denne karriereveien vil kanskje heller forsøke seg i utlandet enn her i Norge hvor pengene heller skal samles i lader og investeres i utlandet enn her hjemme.

Så til den andre delen av forskningsøkonomien, den som handler om hva vi kan hente gjennom budsjettmodellen: UMB har det siste året hevdet seg dårlig i konkurransen om utbetalingene gjennom budsjettmodellen fra Kunnskapsdepartementet. Dette er ikke fordi det er forsket mindre ved UMB enn før, men fordi vi ikke i samme grad som andre har publisert i tidsskrifter som gir maks uttelling (kategori 2) og fordi andre universitet har vært bedre enn oss på å øke antall publikasjoner. Det er sikkert mange svar på hvorfor de andre har vært bedre og UMB ikke har vært like produktive. Det var en debatt om dette i 2009 internt på UMB. Men vi er nødt til å gjøre noe med det, dersom vi ikke skal miste mer av den kaken som deles mellom universitetene for hvert budsjettår.

Hva kan vi gjøre? Vi kan sørge for at forskerne får bedre tid til faglig virksomhet og bruker mindre tid på administrasjon av seg selv, sin undervisning og rapportering (for ikke å snakke om reiseregninger). Det gjelder å finne så smarte løsninger at mest mulig av ressursene brukes på forskning og undervisning og minst mulig på administrasjon (for andre enn dem som er satt til å administrere). Vi må se på servicenivået på instituttene og sentralt og finne en balanse som gir mest mulig igjen for kronene vi setter inn. Vi må også sørge for at det finnes utstyr som gjør at forskningen blir effektiv og publiseringsverdig i de beste tidsskriftene. Det at forskerne får bedre muligheter og bedre tid til sin forskning vil i sin tur komme studentene til gode gjennom god, forskningsbasert undervisning. Aktive forskere som har tid til å følge med på sitt fagområde og som publiserer jevnlig, er hjørnesteinen for undervisningen på et universitet.

En kommende rektor ved UMB vil måtte sørge for en best mulig ressursutnytting internt ved UMB, gi vilkår som bedrer publiseringsgraden, aldri la Kunnskapsdepartementet få hvile på sine visne laurbær i forhold til satsing på forskning og høyere utdanning – og som jeg har skrevet om før – følge opp dagens Universitetsstyres satsing på finansieringsdugnad ved UMB. Lurer du på hva finansieringsdugnad er? Da må du lese en av mine tidligere blogger der jeg lanserte dette begrepet!

Trine Hvoslef-Eide