Eksterne kandidater til UMBs rektorvalg – hvorfor de kanskje uteble?

Nå er fristen for forslag til rektorkandidater gått ut ved UMB. Fristen ble forlenget med 2 dager og 3 timer for å i møtekomme studentenes ønske om forlenget frist for å øke sjansene for eksterne kandidater. Det var en gest overfor studentene, men neppe særlig viktig for eventuelle kandidater ”på gjerdet”. Men hvem vet – kanskje har studentene klart å få noen til å stille opp? Svaret på det får vi først i morgen når kandidatene blir offentliggjort av Valgstyret ved UMB.

Da jeg ble intervjuet av lokalavisen Østlandets Blad tidligere denne måneden, gjorde jeg dem ettertrykkelig oppmerksomme på at det var en frist den 23. mars og at eksterne kandidater er fullt valgbare, dersom de er foreslått av minst 5 stemmeberettigede. Jeg understreket også at jeg synes det ville være flott med en eller flere eksterne rektorkandidater. Jeg er først og fremst opptatt av om UMB får en god rektor, og at det skal være flere å velge blant, enn jeg har store ambisjoner på egne vegne. Når dette er sagt – så har jeg selvsagt svært lyst til å bli den neste rektoren. Men det er et demokratisk valg – og måtte den beste vinne! Jeg syntes det var synd at journalisten ikke tok det poenget med i sin dekning av saken, da jeg tenkte det kunne være en måte å gjøre omverdenen oppmerksomme på at eksterne kandidater er velkomne! Når jeg har ventet til nå med å kommentere eksterne kandidater, er nettopp for å ikke ta motet fra noen som eventuelt vil prøve seg.

Det er likevel lett å forstå hvorfor det ikke er lett å få eksterne kandidater til å melde seg på banen når det skal være et rektorvalg. Det å komme utenfra er aldri lett, dersom man må ha massene med seg – og det må man jo dersom man skal bli valgt. Det vil lett kjennes som en risikosport som de færreste med en karriere å ta vare på, vil begi seg inn i.

Nettopp derfor er det omgitt med så mye hemmelighetskremmeri ved rektoransettelser ved amerikanske universiteter. De som er under lupen for vurdering av ansettelsesutvalget, vil helst ikke at deres nåværende arbeidsgiver vet at de er til vurdering. Det kunne jo se ut som om de var på vei bort fra sin nåværende jobb – og det er aldri et godt tegn på toppene. Og det er jo toppene vi vil ha tak i? Det er først når det bare et fåtall aktuelle kandidater tilbake at universitetene her borte letter på sløret og lar akademia ta del i diskusjonene om hvem som skal lede universitetet i den kommende perioden. Hvis man virkelig ville ha eksterne kandidater, så måtte man ta skrittet fullt ut og ansette rektor. Det ville kunne ta bort mye av legitimiteten til sittende rektor ved å ikke være valgt blant ansatte og studenter. Men på den annen side ville styret ha mulighet til å fjerne en rektor de ikke var fornøyd med, eller som ikke leverte.

Jeg vil fortelle dere to historier fra min tid som leder av Nominasjonskomiteen i Akershus Venstre som illustrerer akkurat hvor vanskelig det er å komme utenfra, og hva som kanskje må til for at en kandidat utenfra skal få slippe til. Jeg vet det er forskjell fra å nominere til Stortinget og velge rektor, men likevel sier det noe om menneskelig natur, som jeg mener er allmenngyldig. Historie 1: ved nominasjonen i 2004 (til valget i 2005) var det stor debatt i Akershus om hvem som skulle toppe listen etter at Terje Johansen falt ut perioden før. Valget stod til slutt mellom Borghild Tenden som var fylkespolitiker i Akershus på den tiden og Torild Skogsholm fra Oslo, men som var rikspolitiker og god kjent gjennom å være samferdselsminister på den tiden. Nominasjonskomiteen var delt og avga en delt innstilling – stemningen var elektrisk på nominasjonsmøtet. Diskusjonen var tydelig – det hjalp ikke å være kjent og ha muligheten til å sanke stemmer på det, dersom man var fra Oslo og ikke kjente Akershus godt nok. Akkurat slik tenker jeg at UMB ansatte og studenter vil tenke – vel og merke dersom de ikke ser åpenbare foredeler med en ekstern kandidat som går langt utenpå oss som stiller fra UMB. De finnes der ute – men er de villige til å stille til valg??

Min andre historie er fra Nominasjonskomiteen jeg ledet fire år etter, i 2008. Da var Borghild Tenden selvsagt på toppen – etter å ha sittet i en periode på Stortinget. Denne gangen stod det store slaget om andreplassen – til tross for at komiteen hadde en enstemmig innstilling på Abid Raja. Han hadde bodd i Akershus i vel et halvt år i 2006, før han måtte flytte pga at huset de hadde kjøpt i Bærum var helseskadelig å bo i. Og han og familien hans flyttet tilbake til Oslo, nær sin svigerfamilie siden de hadde fått tvillinger nylig. Nå ble det igjen en diskusjon om hvorvidt det var viktig å være fra fylket, eller om de egenskapene og den erfaringen Abid Raja kunne bringe inn i politikken var nok til å overvinne frykten for folk som er bosatt i Oslo, og dermed kanskje ikke hadde god nok kjennskap til det spesielle med Akershus. Denne gangen fikk Abid nominasjonsmøtet med seg og ble satt på andreplassen etter Borghild Tenden. Han er i dag 1. vara til Stortinget og bringer med seg verdifull livserfaring og en kommunikasjonsevne man bare må ta hatten av for. Altså er det fullt mulig å overvinne frykten for de som ikke har gode nok lokale kunnskaper, dersom velgerne blir overbevist om at andre kvaliteter er vel så viktige og vil ha stor betydning for jobben som vil bli gjort.

Jeg håper derfor inderlig at noen – studenter eller andre – har funnet eksterne kandidat(er) som vil være med å bringe debatten om UMBs fremtid på annet nivå enn om det bare blir interne. Den som lever i morgen får se… jeg ønsker vedkommende i tilfelle hjertelig velkommen til en spennende innspurt på valgkampen!

Jeg er glad for at vi skal ha et demokratisk valg, slik at ansatte og studenter får mulighet til å ytre seg og velge den de har tillit til. Selv om det skulle vise seg at vi ikke får noen eksterne på banen denne gangen, så har kanskje studentenes engasjement ført til at flere studenter faktisk engasjerer seg også i valgkampen og bidrar til at det blir et godt valg!

Trine Hvoslef-Eide

EU satser sterkt på opptrapping av forskning – hva gjør Norge og UMB?

Ser i MandagMorgen for 15. mars (ja, avisene tar litt tid å reise over Atlanteren med posten..) at EU har ambisjoner om å øke målet forskningsinnsatsen fra 3% av BNP til hele 5%. I Norge har vi gått motsatt vei, etter Djupedals berømte hvileskjær, har vi aldri kommet opp av grøfta som en av sinkene i OECD, til tross for at regjeringen skryter av at det satses så mye på forskning i Norge.

Både rektor ved UiB og UiO ser med bekymring på at avstanden mellom det Norge bruker og det EU har ambisjoner om øker. Rektor Ole Petter Ottersen ved UiO hevder at dette vil kunne føre til flukt av gode forskertalenter fra Norge til EU. Tora Aasland er ikke så bekymret for det, men det burde hun være! Sannheten er at det var en voldsom vekst på slutten av 50-tallet og utover 60-tallet ved norske universiteter, så også ved Norges landbrukshøgskole. Det var en så stor vekst at det var vanskelig å skaffe nok folk med doktorgraden i boks før man ansatte professorer. I dag er det mange av dem som ble ansatt i 60-årene som går av for aldersgrensen, men slett ikke alle stillingene blir erstattet, ikke engang etter en omdefinering av kompetanseområder. De fleste høyere utdanningsinstitusjoner opplever at den økningen Tora Aasland har gitt til sektoren, er spist opp av økte kostnader som lønnsøkninger og høyere pensjonsutgifter, og de har store problemer med å opprettholde fagmiljø og ansette ny kompetanse i mange tilfeller. Nedskjæringer er ofte resultatet.

Hvorfor er det slik i Norge, som er ett av verdens rikeste land? Hvorfor kan vi ikke bruke mer av vår oljeformue på forskning for morgendagens løsninger og teknologi som vil gi arbeidsplasser i fremtiden? Hvorfor er det slik at norske universitet ikke kan få utdanne den stadig større ungdomsgruppen, til yrker og med kompetanse som samfunnet skriker etter? Hvorfor må vi holde igjen? Det sies at dette er for å ivareta vår konkurranseevne og hindre inflasjon. Javel.

Men Norge vil snart få store problemer med å hevde seg i konkurransen om arbeidskraften. Vi ser at det er en stor økning i antall stipendiater ved norske universitet – og det er bra. Men det er bekymringsfullt at andelen utenlandske stipendiater innenfor flere fagfelt av potensiell stor betydning for vår fremtid, jeg tenker her på naturvitenskapene og teknologi i særdeleshet, øker så til de grader at det nesten ikke finnes norske stipendiater innenfor enkelte fagmiljø. Dette er bekymringsfullt fordi det kan bety at det vil bli mangel på den type kompetanse i Norge på litt lenger sikt. Hvem skal undervise morgendagens studenter dersom alle de som utdannes reiser til utlandet etter sin doktordisputas? Dette er selvsagt satt på spissen, men det vil kunne være virkelighet i større eller mindre grad ved norske universitet i fremtiden. Norske ungdommer ønsker seg ikke inn i forskningen og de flinkeste av dem som tar denne karriereveien vil kanskje heller forsøke seg i utlandet enn her i Norge hvor pengene heller skal samles i lader og investeres i utlandet enn her hjemme.

Så til den andre delen av forskningsøkonomien, den som handler om hva vi kan hente gjennom budsjettmodellen: UMB har det siste året hevdet seg dårlig i konkurransen om utbetalingene gjennom budsjettmodellen fra Kunnskapsdepartementet. Dette er ikke fordi det er forsket mindre ved UMB enn før, men fordi vi ikke i samme grad som andre har publisert i tidsskrifter som gir maks uttelling (kategori 2) og fordi andre universitet har vært bedre enn oss på å øke antall publikasjoner. Det er sikkert mange svar på hvorfor de andre har vært bedre og UMB ikke har vært like produktive. Det var en debatt om dette i 2009 internt på UMB. Men vi er nødt til å gjøre noe med det, dersom vi ikke skal miste mer av den kaken som deles mellom universitetene for hvert budsjettår.

Hva kan vi gjøre? Vi kan sørge for at forskerne får bedre tid til faglig virksomhet og bruker mindre tid på administrasjon av seg selv, sin undervisning og rapportering (for ikke å snakke om reiseregninger). Det gjelder å finne så smarte løsninger at mest mulig av ressursene brukes på forskning og undervisning og minst mulig på administrasjon (for andre enn dem som er satt til å administrere). Vi må se på servicenivået på instituttene og sentralt og finne en balanse som gir mest mulig igjen for kronene vi setter inn. Vi må også sørge for at det finnes utstyr som gjør at forskningen blir effektiv og publiseringsverdig i de beste tidsskriftene. Det at forskerne får bedre muligheter og bedre tid til sin forskning vil i sin tur komme studentene til gode gjennom god, forskningsbasert undervisning. Aktive forskere som har tid til å følge med på sitt fagområde og som publiserer jevnlig, er hjørnesteinen for undervisningen på et universitet.

En kommende rektor ved UMB vil måtte sørge for en best mulig ressursutnytting internt ved UMB, gi vilkår som bedrer publiseringsgraden, aldri la Kunnskapsdepartementet få hvile på sine visne laurbær i forhold til satsing på forskning og høyere utdanning – og som jeg har skrevet om før – følge opp dagens Universitetsstyres satsing på finansieringsdugnad ved UMB. Lurer du på hva finansieringsdugnad er? Da må du lese en av mine tidligere blogger der jeg lanserte dette begrepet!

Trine Hvoslef-Eide

Reflections after visiting Texas A&M University this week

I have been very silent this week, the reason being Spring break in the schools over here and that enables us to take our son with us on a tour of some American universities. We drove from St Paul to College Station in Texas last weekend, a distance equivalent to Ås-Bardu where my husband’s family farm is. The difference being the much better roads here. We stayed at Texas A&M for three days, getting a feel of the Campus, talked to a lot of people about both science and university organization as well as giving a seminar on the science we are engaged in. The trip is financed through Fulbright and is part of the cultural and scientific exchange between USA and Norway that we participate in this year.

There was much interest in the fact that I am running for office as the Rector of UMB. I had appointments with the Department Head of Horticulture, the Associate Dean for Graduate Studies at the College of Agriculture as well as many scientists on Campus. They were all awestruck by the fact that we elect the Rector, and not only by the faculty; but also by staff, temporarily employed scientific staff and even students. I had to explain our process over and over again. This gave us ample opportunity to discuss this. At American universities, there is no such thing as electing their President or Chancellor; the president is chosen on the background of a thorough search amongst possible candidates in the country by a committee. There was great secrecy involved because external candidates would not want their names disclosed until it was clear that they might actually be chosen. At Texas A&M they said that they usually ended up with an internal candidate anyway. This surprised me, as I thought that the process of selecting a candidate for president of a university would ensure that an external candidate had a real chance of being appointed. But it turned out that the mere size and complexity of Texas A&M favors the internal candidate. But the secrecy that has to be fulfilled during the selection of presidents at American universities certainly does not seem to ensure the vote of confidence that the elected rector of a Norwegian gets. I see this vote of confidence as the real advantage of the system chosen by the Board of UMB. The election of the Rector enables the faculty, staff and students alike to engage in the discussions and presumably give their vote of confidence to the best candidate.

I hope that you take this opportunity to engage in the discussions on who should be the next Rector of UMB! My sincere wish is that as many as possible participate in the discussions and the election itself, to ensure a solid vote of confidence from all groups; your vote does matter! Show us that you care about who is in the lead of UMB and that you appreciate that you have been given the right to have your say in a real and substantial manner: by vote.

Trine Hvoslef-Eide

Borger av et universitet – hva betyr egentlig det? Litt om Studentlivsstrategien ved UMB

Når vi blir immatrikulert ved et universitet, får vi et Borgerbrev. På UMB har vi fortsatt tradisjonen med at det er rektor som overleverer Borgerbrevet på Immatrikuleringen. Dette er en høytidelig seremoni som markerer inngangen til universitetets høyborg. Men hva innebærer det å være borger?


UMB laget i 2006 en Studentlivsstrategi. I begynnelsen ble studentene litt i stuss og noen også provosert fordi de trodde at UMB ville ta over styringen på studentlivet fra morgen til kveld. Jeg vil bruke denne bloggen til å forklare hva Studentlivsstrategien er og hvorfor den er viktig.

For det første slår Studentlivsstrategien fast at studentene ved UMB er borgere av universitetet og ikke kunder. Og hva er forskjellen? Kunder har alltid rett – de kan kreve å få det de vil ha eller gå et annet sted og finne det de vil handle. Borgeren har både rettigheter og plikter – disse to begrepene er uløselig knyttet sammen. Som borger har studentene noen rettigheter, men det følger også noen plikter med for at rettighetene skal ha gyldighet. Denne definisjonen på UMB-studenten viser at ledelsen ved UMB regner studentene som oppegående og konstruktive individer som kan bidra til felles beste.

La meg at et enkelt eksempel: studentene har krav på undervisning, og når den er gjennomført, forventer studentene å få sine resultater innen tre uker (som loven sier). Det sier UMB at vi skal levere og de instituttene som ikke leverer innen denne fristen, blir bøtelagt (pengene går til velferdstiltak for studentene). Da forventer UMB at studentene fyller ut evalueringsskjema for emnet, selv om de ikke selv vil nyte godt av det, men det vil komme neste generasjons studenter til gode. Problemet i dag ligger i at skjemaene ikke alltid blir fylt ut i stor nok grad til at UMB virkelig kan stole på at dette er det studentene på emnet mente. Blir svarprosenten for lav, blir verdien av evalueringen borte, foreleseren kan lett avfeie det hele med at det sikkert var bare de misfornøyde som svarte. Studentene må derfor oppfylle sin del av avtalen for med rette å kunne kalle seg borger av universitetet – rettigheter og plikter går hånd i hånd.


Hvorfor har vi vedtatt denne studentlivsstrategien?

Følgende momenter var viktige for UMB da vi vedtok en strategi for studentlivet våren 2006:

– UMB vil legge til rette for et totalprodukt som omfatter kunnskap, opplevelse, personlige utviklingsmuligheter, innflytelse, trygghet og frihet til bevisste studenter med stor reell valgfrihet

– Fra elite- til masseuniversitet – det tradisjonelle universitetet er i endring

– Motivasjon for å begynne studier: nært knyttet til universitetets omdømme – forventninger hos den kommende student

– Motivasjon for å fortsette studiene: faktisk opplevelse av behovstilfredsstillelse

– Økende økonomisk avhengighet av studenttilgangen

– Økende konkurranse om studiesøkende ungdom

– Sterkere grad av produktutvikling og differensiering i studietilbudet

– Stor fokus på utdanningens samfunnsmessige relevans

– Studentenes livs- og læringsmiljø er en sentral konkurransefaktor

Og her er selve Strategien, så kan dere lese selv, og se hvorfor dette er viktig å ha fremst i pannebrasken ved alt arbeid på UMB om omfatter studenter (og det er vel derfor vi har et universitet, eller….???)

Visjon for Studentlivsstrategien ved UMB
 UMB skal være et unikt universitetsmiljø der studentenes faglige og personlige utvikling preges av likeverd og samhold mellom studenter og ansatte, ansvarlighet og aktiv deltagelse i universitetsfellesskapet, og respekt og toleranse for kulturelt mangfold


Hovedmål:

Organisasjonskultur:

– UMB skal ha en inkluderende og mangfoldig organisasjonskultur med definerte rettigheter og plikter for studenter og ansatte, som bidrar til et trygt og motiverende læringsmiljø og en følelse av samhold og respekt mellom studenter og ansatte

– UMB skal gjennom aktiv inkludering av studenter i universitetets komiteer og styrende organer gi studentene reell innflytelse på universitetets utvikling, og bidra til å utvikle studentenes evne til å møte et komplisert, dynamisk og turbulent arbeids- og samfunnsliv

– UMB skal ha et inkluderende og mangfoldig studentmiljø som sikrer høy trivsel og tilhørighet hos engasjerte og aktive studenter, og gir sterk identitet som del av et ettertraktet universitetsfellesskap


Studentmiljø:

– UMB skal gjennom et forpliktende samarbeid med studentenes organisasjoner, Ås kommune og lokale organisasjoner bidra til et rikt tilbud av studentaktiviteter utenom studiene. Tilbudet skal dekke ulike studentgruppers behov og inspirere til aktiv deltagelse


Læringsmiljø:

– UMB skal tilby et trygt psykososialt læringsmiljø med et effektivt sosialt støtteapparat, preget av respekt og toleranse for kulturelt mangfold og individers egne behov, ønsker og muligheter

– UMB skal tilby fremragende faglige og administrative støttefunksjoner i og utenfor klasserommet

– UMB skal tilby et studiested med god infrastruktur og et fysisk miljø som er godt tilrettelagt for funksjonshemmede og understøtter en best mulig lærings- og livssituasjon. UMB skal forvalte omgivelsene med sikte på opplevelse og aktiviteter også på fritiden

– UMB skal ha en klar miljøpolitikk

– UMB skal legge til rette for attraktive og godt vedlikeholdte studentboliger til rimelige priser, som knytter beboerne tett til UMB campus og understøtter en best mulig lærings- og livssituasjon


Internasjonal Campus:

- UMB skal være et internasjonalt studiested som fremmer kulturelt mangfold og kulturell forståelse og gir studentene en profesjonell, sosial og emosjonell bakgrunn for å virke i et internasjonalt og multikulturelt samfunn


Alumni:

– UMB skal tilby en velfungerende alumniorganisasjon med utstrakte kontaktnett og attraktive aktiviteter etter avsluttede studier


Dette er verdier som jeg stod for som prorektor og som jeg står for som rektor. UMB skal være et godt sted å lære og et godt sted å være

God helg til dere alle!

Trine Hvoslef-Eide

Mange ungdommer vil til UMB – hva trekker dem?

Størrelsen på ungdomskullene øker, det betyr flere ungdommer som søker seg til høyere utdannelse, men regjeringen øker ikke antall studieplasser i rask nok takt. Hadde ikke universiteter og høgskoler tatt opp flere studenter enn vi har grunnbevilgning til, ville det vært store ungdomsgrupper uten studieplass. Dette har høyere utdanningsinstitusjoner gjort bevisst, for å holde tritt med økningen i antall studiesøkende og for å få sin del av den økonomiske kaken som deles ut hvert år på bakgrunn av avlagte studiepoeng ved universiteter og høgskoler.

For UMBs vedkommende betyr det at vi har ca 50 % flere studenter enn vi får fullfinansiering for. Andre utdanningsinstitusjoner har opptil dobbelt så mange som Kunnskapsdepartementet egentlig har tildelt. Dette begynner å tære på ressursene og det viser seg at de instituttene som har hatt den største studentveksten på UMB har røde tall. Jeg kommer tilbake til de røde tallene etter hvert.

Umb har enten vært dyktige på å markedsføre seg eller ungdommen søker seg til våre studieprogrammer i større takt enn de andre universitetene i landet på grunn av våre unike fag eller fagsammensetning (eller sannsynligvis begge deler?). De siste fire årene har UMB enten hatt større økning enn alle de andre, eller ligget likt. Vi har i de samme årene stadig fått flere søkere totalt og hatt stadig flere studieprogram med ventelister. Flere andre institusjoner har opplevd en tilbakegang de siste årene, til tross for økning i ungdomskullene og antall studiesøkende. Da kunne vi jo slått oss på brystet og sagt at alt var bra – fortsett som du stevner! Men i tillegg til at det er farlig å slå seg på brystet og tro at alt er bra, er det store forskjeller i antall studiesøkende på de ulike programmene. Årets mest krevende oppgave for Studienemnda og Universitetsstyret har vært å sette opptaksrammene for de ulike studieprogrammene. Det gjelder å finne akkurat den rette balansen mellom tilbud og de som faktisk kommer, til at instituttene blir fornøyd i den forstand at de kan utnytte sine lærerkrefter på best mulig måte og verken ha overkapasitet eller for mange. Øvelsen blir ikke mindre krevende av at dette er svært viktige avgjørelser, både for de studentene som får plass, de som ikke får plass og for instituttenes økonomi to år senere. Hvis alle instituttene klaget litt, syntes studiedirektøren og jeg som prorektor at vi hadde truffet rimelig greit.

Så tilbake til de røde tallene:
Noen institutt sier at svaret er at de må få en enda større andel av studentene enn hittil, på bekostning av de som har få studenter. Disse instituttene vil lett hevde at andre program bør legges ned istedenfor seigpines. Andre institutt sier at svaret er å redusere antall studenter på svært populære fag, da ressursene fra departementet ikke egentlig dekker utgiftene, selv med såkalte fullfinansierte studieplasser. Her gjelder det å ta strategisk gode beslutninger som er langsiktige og robuste nok. Det er umulig for et universitet å fullt ut følge studentsøkningen enten den går opp eller ned, da oppbyggingen av lærerkompetanse i høyere utdanning er den mest langsiktige kompetanseoppbyggingen i samfunnet. Det gjelder å se langt nok inn i glasskula og ha Norge som det store bildet, til dels også verden; ikke bare det som vil gagne UMB i et kortsiktig perspektiv.

Hva er det som gjør UMB unikt i universitetsverdenen? Jeg mener det er våre kjerneverdier i naturressursforvaltning i vid forstand; i matproduksjon over hele kloden, ernæring, plante og dyreavl, bioenergi, kunnskaper om klima og klimatilpasninger, landskapsanalyser, arealplanlegging, ressursregnskap, karbonregnskap, naturforvaltning, avfallsressursforvalting, kunnskaper om jord, vann, mikroorganismer, samspillet mellom alt dette, samt de økonomiske analysene og de teknologiske nyvinningene som bidrar til at dette kan anvendes i samfunnet. På toppen av det hele har vi formidlerne, pedagogene som skal hjelpe fagfolkene å formidle denne viktige kunnskapen til dagens og fremtidens generasjoner. Høres det ut som jeg tok av? Vel, jeg blir begeistret over det vi gjør og betydningen av alt vi gjør for vår fortsatte eksistens på kloden. Du kan krydre det med vakre parker og landskap og blomster til enhver anledning – i sorg og i glede, med kunnskap om dyrevelferd og dyrs betydning for vår helse.

Det er dette vi må ta vare på, i en moderne drakt som fortsatt appellerer til norsk og utenlandsk ungdom. Vårt ærend er betydningsfullt, våre utfordringer mange. Med veterinærene på plass vil vi få et enda bredere og mer slagkraftig universitet der veterinærenes kompetanse blir viktige i samspillet om trygg mat og god helse for mennesker og dyr.

Trine Hvoslef-Eide

Take the plunge!

One of my bullet points in my list of goals for Rektor is the following:
• Sikre sterkt fokus på de strategiske utfordringene UMB til enhver tid står overfor (eks allianser regionalt, nasjonalt og internasjonalt og bidra til at UMB hevder seg på den internasjonale arenaen

Since this bullet point is also about internationalisation, I will write in English today. In the point of today I have emphasise my goal to focus on the strategic challenges a university like UMB faces in our region, within Norway and internationally. I also want to contribute towards UMB’s increased recognition internationally. The reason for choosing internationalisation today’s topic has been inspired by the visit by the Norwegian University of Life Sciences (UMB) to the University of Minnesota (UMN) the past two days (the busy schedule has kept me from blogging).

Let me start with the international arena: UMB is not amongst the list of the 200 top universities in the world, and not even on the QS List of top Universities in Norway. When I searched the web, I found UMB ranked # 1523 on a list of 8000 universities in the world (http://www.webometrics.info/details.asp?univ=umb.no). So what would be an achievable, but high enough goal for UMB to strive for in the coming 3 years? I think we ought to be at least fifth in Norway.

Norwegian students have not been travelling abroad to the extent they used to. The Norwegian Ministry of Education is constantly reminding us to improve our performance on the number of outgoing students. The decline has given the Bologna process and the division of programs into 3 + 2 years much of the blame. There is less room for international semesters when the program is split and students have been weary of missing out on compulsory courses. I think also the student loans and lack of adequate financing could be an underlying factor here; many students have part time jobs and are reluctant to give them up to go abroad. So maybe the Minister also has to look herself in the mirror when she is pointing the finger at us.

UMB has had a focus on increasing the numbers of students going abroad for several years now. We have, amongst other things, urged the teachers to be more flexible in their assessment of equivalent courses taken abroad. Today we (the visitors from UMB and I) discussed with the University of Minnesota the necessity to expand the agreement we have with them, as we have an agreement covering five students in both directions each year. This year we have more than 10 UMB students wanting to come to Minnesota. That is indeed good news! One way to keep increasing the interest amongst students to study abroad is to keep signing agreements with top universities around the world, in countries of interest to our students.

At a Nordic seminar arranged by UMB last year, the representative from the industry was crystal clear in her assessment of the value of a study abroad: this is highly evaluated by Norwegian companies in an increasingly global world. In other words: UMB must keep emphasizing the importance of international exposure, not only being exposed to the 16% international students from more than 70 nations studying at UMB every year, but also attending a semester or two in a foreign country.

UMB students ought to be well prepared for study abroad, as one third of all courses at UMB are either always in English or given in English on demand (one student is enough). We were asked by University of Minnesota today how the Norwegian students feel about their lectures being given in English. Mostly, the reactions are positive, but there is no doubt in my mind that this poses an extra challenge to many students; it can be hard enough to learn about a subject in your mother tongue, if not the extra burden of being taught in English come on top. I think it would be fair to Norwegian students to honour this extra effort and give them credit on their Diploma for the courses taken in English. This would enable future employers to evaluate the ability of the student to perform on an international arena. Today UMB can add this in the Diploma Supplement and I will propose this to the Study Board and University Board. I will also propose that the Ministry considers to actually add it on the Diploma itself. If Norway truly wants to be international, we need to give credit in some way for the extra effort.

Now, I have touched upon discussed internationalization with regards to students. What about faculty? UMB has many internationally renowned researchers, we publish in international journals, we are invited to give presentations etc. etc. But what about spending more time at another institution? I have been the advocate for more pressure on our faculty to spend some of their sabbatical abroad to gain international experience and be submerged in a different scientific and social environment for a period of time. All I hear about are all the obstacles for spending time abroad. I hear about children not wanting to, spouses not being able to, about the work involved, about not wanting to let their house and so on and so forth. I agree that there is a fair amount of work involved, I agree that the challenges with children are can be daunting and that spouses not being able to go because of their own jobs are for real. But I still think that you ought to be challenged further and that you and your family will benefit enormously if you take the plunge. Even if you do not want to travel with your family, you should try to make some stays a little longer than just a week or two. It is very rewarding for you to be exposed to other scientific environments – but can also be a little scary. Try to overcome the fear and help us make UMB more international both by you travelling abroad and by you inviting some of your international colleagues to come to UMB. The latter is another way of international exposure which benefits the university. I believe we have to set some goals for UMB as for how many faculty should be travelling abroad too, not only the students!

I can only speak for myself, but the four times I have been on longer (> 6 months) stays abroad have been crucial to my career as a researcher, have taught me novel techniques, kept me up to date in my research and constantly pushed the frontier of my research and teaching activities. Every time I have felt like diving into the deep end of the pool, exposing myself to something I really do not master. It is scary, but deeply rewarding. Take the plunge!

Trine Hvoslef-Eide

Fremme UMBs interesser gjennom aktiv bruk av media og politiske og faglige nettverk

Ved å være aktiv i lokal-, regional og rikspolitikk i mer enn 20 år har jeg sett hvordan man kan påvirke politikere gjennom fornuftig dialog og ved innspill i viktige øyeblikk. Jeg har sett hvordan det å møte opp når viktige saker står på dagsordenen for å høre på debattene, virker inn på de som sitter i møtet og skal ta beslutningene. Jeg har sett dette fra begge kanter; både som politiker rundt bordet og for eksempel som FAU-leder ved den lokale barneskolen hvor vi fikk omgjort et benkeforslag fra kommunestyret om å legge ned deler av skolen. Velgerne har mer makt enn vi tror. Mange vet å benytte dette, men langt fra mange nok.


I mine fire år som prorektor benyttet jeg mine politiske nettverk ved mange anledninger, men aldri på noen måte som ikke kunne tåle dagens lys. Det kunne være alt fra en sms til sentrale venstrepolitikere for å sjekke ut hvor en sak stod i Stortinget, til å jobbe for gode politiske uttalelser sett fra høyere utdanning og forskning fra årsmøtet til Akershus Venstre. I prorektorperioden var jeg aldri på Landsmøtet, det hadde jeg ikke tid til, ellers hadde jeg helt sikkert engasjert meg der også. Jeg husker for øvrig et landsmøte der jeg i løpet av ett minutts innlegg en søndag morgen fikk tatt opp igjen argumentert for Venstrekvinnelagets forslag til endring i Stortingsvalgprogrammet, som Programkomiteen hadde forkastet. Etterpå ga landsmøtet Venstrekvinnelaget og meg flertall for å endre en overskrift fra ”Nei til tukling med naturen” til ”Ja til ansvar for naturen”. Det handlet selvsagt om mulighetene innen genteknologi.

I tillegg tilNVH-fusjonen, er kollektivtrafikk ett av de aller viktigste områdene for Ås og UMB politisk. Jeg har i alle år benyttet enhver liten og stor anledning til å fremme saken om kollektivtrafikken (eller mangel på sådan) i Ås. Jeg ser jo at det dobbeltsporet til Ski er kommet et stykke på vei, det hadde ikke skjedd uten et massivt krav fra mange. Det vil bety mye også for Ås, ikke minst fordi vi vil slippe å toge bak et somlete lokaltog på vei til eller fra Oslo. Det vil åpne for muligheter for flere avganger, siden linjene mellom Ski og Oslo er sterkt trafikkbelastet i dag.

Ett av de tiltakene som kunnet doblet antall avganger mellom Universitetsbygda Ås og Oslo, ville vært å la regiontogene fra Østfold stoppe på Ås istedenfor å suse forbi. Grunnen til at de ikke gjør det er at det ville bety noen minutter mer til Oslo (togene må både bremse og akselerere) for pendlerne fra Østfold. Og Østfold har en aktiv Pendlerforening som gjør seg gjeldende overfor NSB. Vi burde hatt en pendlerforening fra Ås også. Kan ikke en av dere starte den? I påvente av det nye dobbeltsporet Ski-Oslo, har jeg mast på at regiontogene skal stoppe i mange år. Hver gang jeg har møtt en politiker med makt til å endre det. Og svaret jeg får er henvisning til de tapte minuttene til Østfoldpendlerne, sist på en middag i regi av Østfoldkonferansen der jeg satt til bords med lederen av Samferdsel, næring og miljøkomitéen Per Inge Bjerknes (Fylkestinget for Senterpartiet i Østfold). Når skal verden oppdage at Ås er en universitetsbygd, ikke bare en stopp på Østfoldbanen?? Mange av våre studenter og ansatte bor i Oslo, eller pendler gjennom Oslo, enten fordi de ikke finner en passende bolig i Follo, eller fordi de gjerne vil fortsette å bo der de bor. Det er på tide at disse tas på alvor!

Ved siden av å få flere avganger med togene, er det viktig å utbytte bedre Korsegården som er et viktig trafikknutepunkt, med flere avganger (!) øst-vest og nord-syd enn Ås stasjon. Ja, du leste riktig! Det omtalte FAU ved Brønnerud skole hadde en telling i forbindelse med innspill til Ås kommunes trafikksikkerhetsplan i 2008. Det er mange ting som bør bedres på Korsegården for at dette trafikknutepunktet skal kunne fungere optimalt:

• Flere parkeringsplasser, helst gratis. I dag må man betale i dyre dommer for å stå på et svært begrenset antall plasser dersom man skal ta den effektive flybussen nonstop til Gardermoen. Mange fra Drøbak og Ås benytter denne bussen. Mange av disse kommer fra UMB og skal på tjenestereise.

• Det burde være en ringbuss som gikk kontinuerlig mellom Ås stasjon og Korsegården, med UMB midt mellom som kunne fungere som et rullende fortau og bringe UMB i nærhet til begge disse trafikknutepunktene. Ås sentrum ville sikkert profitere på dette også ved at flere folk hadde daglige turer gjennom sentrum framfor å kjøre forbi. Med en slik ringbuss, kunne parkeringsplassen ved idrettshallen på UMB fungere også for Korsegården, der er det sjelden fullt

• Et viktig punkt vedr trafikksikkerhet: hvor mange av dere som har vært på bensinstasjonen på Korsegården har tenkt over at utkjørselen derfra er skoleveien til alle de barna som kommer fra Vestbygda og skal til Brønnerud skole? Neste gang du kjører der kan du se hvor uoversiktlig og farlig den er…………

• Det er også en utfordring å se på takstsystemet for kollektivreisene i Oslo/Akershus og Østfold. Slik det er nå er det mange busser som stopper på Korsegården der Ruter-kortet ikke gjelder. Flybussen kan man forstå, men de andre bussene burde politikerne klare å samordne om de mener alvor med å tilrettelegge for kollektivbruk!

Jeg vil som rektor kunne ha mye større tyngde bak min innspill og vil kunne be om å få reise sammen med ordføreren i Ås neste gang han skal snakke med NSB om kollektivtrafikk, eller hovedutvalg for Samferdsel og miljø i Akershus. Eller til Stortinget. Tror ikke det har hendt i historien av rektor ved UMB har gjort dette, men jeg mener det er på høy tid. Spesielt nå som vi står overfor århundrets utbygging på Ås i forbindelse med fusjonen mellom UMB og NVH. Mange (sannsynligvis de fleste) av NVHs ansatte bor andre steder enn i Follo, og fortjener et bedre kollektivtilbud enn det vi har i dag. Det gjør også de 1000 ansatte på UMB, 1000 ansatte på forskningsinstituttene rundt UMB og mer enn 3000 studenter som er her allerede og som har ventet lenge på bedre tider i kollektivtilbudet!


Min bakgrunn tilsier også at jeg kan ta et helhetlig syn på Ås som universitetsbygd og vite hva som rører seg i lokalsamfunnet på en helt annen måte enn tidligere rektorer har kunnet. Det er på tide at UMB er en del av Ås og ikke en stat i staten. Jeg skal ta for meg hvilke utfordringer jeg ser at Ås kommune har utover kollektivtrafikk i forhold til den store utbyggingen som kommer i en annen blogg.

Ha en god helg og nyt våren som er i anmarsj!
Trine Hvoslef-Eide

Hvordan løser vi utfordringen: landbruksnæringen skriker etter fagfolk, verden skriker etter mat - norsk ungdom uteblir?

Jeg leste med stor interesse om Naturviternes åpne fagdag denne uken (www.naturviterne.no) og debatten der. UMB har siden lanseringen av vårt nye universitet fått kallenavnet Ut-Med-Bønda, veldig urettferdig, synes jeg. Da vi ble universitet istedenfor vitenskapelig høgskole i 2005, var det på bakgrunn av den muligheten som den nye universitetsloven åpnet for; at man kunne søke om å bli akkreditert som universitet. Vi passerte den akkrediteringen med letthet. Når vi skiftet navn var det ikke uten en svært het debatt, men det var departementet som skar gjennom og ga oss navnet. Jeg pleier å si at NLH-frakken ble for trang, men at NLH finnes inni UMB. UMB er mye mer enn NLH var, selv om vi bygger på våre gode tradisjoner.

De tradisjonelle landbruksfagene fra NLH-tiden er stort sett fremdeles til stede, selv om noen av dem har gått over i historien, slik som landbruksteknikk og det vi tidligere forbandt med landbruksøkonomi. Isteden har vi nå utdannelser som springer ut av de miljøene, og som har foretatt et hamskifte til sivilingeniør og siviløkonom. Noe har vi mistet på veien, men jeg tror det vi har vunnet, ikke minst i interessen blant studiesøkende ungdom, er større enn tapet. Så kan det tenkes at landbruket har behov som ikke dekkes av dagens struktur innen disse fagene, og det må i tilfellet landbruket inn i en dialog med UMB og bevilgende myndigheter om.

De andre tradisjonelle fagene, slik som næringsmidler, skogbruk, husdyrbruk og jord- og hagebruk er nok i live, men strever i ulike grad med å finne nok studiesøkende ungdom for å holde seg levende, og for å kunne møte behovet for kompetanse på matproduksjon og bioenergi. Husdyrvitenskap og matvitenskap hadde en hyggelig oppgang sist sommer, noe vi kan håpe fortsetter. Skogbruk har slitt, og er inne i en fase med markedsføringsdrahjelp fra næringen. Men skogfagene har sett mulighetene innen bioenergi og kanalisert noe av sitt tilbud inn der. Det gjelder å se mulighetene og ikke stengslene! Jord- og hagebruk ble for noen år siden slått sammen (igjen) til plantevitenskap, noe som førte til en dobling av søkere. Men etter gjeninnføringen av krav til realfag, har søkningen til alle disse biologiske studieprogrammene fått et skudd for baugen; det er ikke nok realfagsinteressert ungdom som samtidig er interessert i landbruk. Heri ligger den store utfordringen til kompetanse i norsk landbruk: vi må sikre at de ungdommene som ønsker seg en karriere innen mat- og energiproduksjon, kan få tilbud om de rette fagkombinasjonene i videregående skole. Her tenker jeg særlig på Naturbruksskolene som ofte sliter med å gi det fullverdige realfagstilbudet i en presset fylkeskommuneøkonomi. Det å ha realfagene på plass er avgjørende for å komme inn, og for å ha godt utbytte av de biologiske studieprogrammene. Her har jeg brukt en del krefter i løpet av min tid som prorektor ved å jobbe sammen med naturbruksskolene for å få opptaksreglement fra KD som gjør dette mulig. Det er nå løst, slik at UMB kan godkjenne en del spesialtilpassninger fra naturbruksskolene som godkjent opptaksgrunnlag.

Det er ingen hemmelighet at det er drakamp innad på UMB om ressurser og at de tradisjonelle fagene må vise til større interesse fra studiesøkende ungdom for å kunne rettferdiggjøre sin eksistens. Det er mange grunner til at jeg har vært opptatt av at vi skal få dette til:
• Norge har også et ansvar for verdens matproduksjon i en verden som mangler mat – og som vil få et enda større gap i fremtiden
• Hvis vi skulle gi slipp på de tradisjonelle fagområdene på UMB, så ville vi ha saget over grenen vi sitter på, det vil være mindre grunn til å opprettholde studietilbud på Ås
• KD sier klart i sine styringsdialoger at vi skal ta vare på vår egenart, men lite om hvordan vi skal få det til annet enn at vi selv må prioritere ressursene våre

I min periode som prorektor gjorde vi noen grep for å bedre lønnsomheten på en del programmer, her er noen eksempler i farten:
• Etablering av studietilbud innen bioenergi
• Omgjorde en del masterprogram til engelske program for å øke antallet studenter. Eks: Plantevitenskapen har dobbelt så mange studenter som de ellers ville hatt
• Etablerte studietilbud i biologi som disiplin – her kan vi bruke våre allerede etablerte fag og samtidig rekruttere ungdom til UMB, som kanskje velger seg til med profesjonsutdannninger når de ser mulighetene på nært hold

Dette ble et langt svar til Brita Drangsholt Jaksjø, og ble derfor en egen blogg! Takk for spørsmålet – som jeg tror er helt grunnleggende viktig i diskusjonen rundt UMBs fremtid og veivalgene vi står overfor. Næringen skriker etter fagfolk og ungdommen ser ikke mulighetene. Hvordan løser vi DET gapet?
Vennlig hilsen
Trine Hvoslef-Eide

Lede og være en del av et mer synlig og dialogorientert rektorat

Det er lett å glemme seg bort i Cirkus. Nei, ikke gjemme – men glemme seg bort! Hverdagene er travle, sakene tar over for hverandre, agendaen settes, men må plutselig revurderes fordi man må følge opp andre ting som brenner isteden.

Vi har hatt en del runder med ”bollefrokoster” på rektors kontor. En ”bollefrokost” er frokost hos rektor, med prorektor(er) som regel til stede, på fredag morgen fra 0815-900. Det blir servert – riktig: boller og kaffe eller te. Og det prates fag og fagpolitikk med 3-4-5 fagpersoner fra et fagområde som instituttleder har plukket ut.

I min tid som prorektor opplevde jeg dette som viktige øyeblikk med masse å lære for oss i rektoratet. Det syntes som også fagfolkene trivdes med å fortelle og diskutere. Rektoratet lærte om nye fagfelt eller problemer av ymse slag og kunne noen ganger bidra til at ting bedret seg. Selv om vi syntes det var spennende, foregikk det hele på rektors grunn. Det var sjelden at vi var ute på instituttene og kjente dem på pulsen – ja – vi fikk referater fra instituttlederne på instituttledermøtet – i full fart og med instituttleders øyne.

Jeg ser og hører at rektoratet oppleves som for lite synlige, som sagt, det er lett å glemme seg bort i en travel hverdag.. Fusjonen har tatt MYE krefter og oppmerksomhet – altfor mye, men nødvendige krefter på å starte en fusjonsprosess og få den på skinner. Det har hersket en slags ”unntakstilstand” ved at mange av de oppgavene man skulle ønske man hadde tid til, ble en umulighet.

Løsningen, slik jeg ser det, kan være å speilvende ”bollefrokost”-prinsippet: hver fredag morgen kan rektoratet komme på besøk en times tid til ett institutt og så kan alle som ønsker og har mulighet til det møte opp og ha en dialog med ledelsen ved UMB. Ved å sette av fredag morgen til dette – blir det ”fredet” tid som ikke brukes til andre gjøremål.

I min tid som leder av Studienemnda ”arvet” jeg en møteplass fra min forgjenger, Anne Marte Tronsmo. Mellom de fleste Studienemndmøter hadde vi et uformelt forum med Undervisningsutvalgslederne, nestleder i Studenttinget, Studiedirektør og prorektor. Det var nyttige møter der ting kunne tas opp og drøftes før Studiedirektøren laget sakene for Studienemnda. Kanskje kunne denne møteformen brukes også av rektor overfor grupper rektor samhandler med utover instituttlederne og lederne i Cirkus?

Jeg er åpen for andre forslag til hva vi kan gjøre om jeg blir rektor, for å ha en bredere dialog. Noen har nevnt at de savner Bladet – ja vel, men digitale medier har vel tatt over der? Det er fullt mulig å ha en god diskusjon på UMBs internsider – debattene der har bedret seg markant de siste årene etter en periode med mye ”dill” der i starten. Nå skriver debattantene om spørsmål som ofte engasjerer og som gjør at debattene lever lenge. Et eksempel på spørsmål som tas opp er kollektivtrafikk, der det drypper inn innlegg – noe som har fått ledelsen til å jobbe mer systematisk med saken.

Jeg ønsker og forventer et bredt engasjement på UMB om jeg blir rektor!

Trine Hvoslef-Eide

Være en samlende rektor

Nå vil jeg kommentere og utdype det første punktet i min 10 punktsliste (se øverst på siden min); det å være en samlende rektor som har UMBs menneskelige og faglige ressurser i fokus, samtidig som jeg er opptatt av å bedre kvaliteten på alt vi gjør. Tro om ikke alle rektorkandidater vil være en samlende rektor – og bedre kvaliteten? La meg ta det å være en samlende rektor for meg i dag:

I den tiden jeg har vært på UMB, har jeg fått en stadig større respekt for andre fagområder enn mitt eget. Det er et utrolig konglomerat av fag og mennesker med spissfindige og spennende kunnskaper på universitetet vårt. Som prorektor fikk jeg stadig utdypet mine kunnskaper om hva vi gjør ved UMB. I den tiden vi nå går inn i, med samling av UMB of NVH innen tre år, er det viktig at vi konsoliderer stillingen, finner ut sammen hva vi er gode på og skal bli bedre på, og gjør UMB enda mer slagkraftig og konkurransedyktig. Vi må bli bedre både når det gjelder studieprogrammene, emnene og forskningen. Da må rektor se hele UMB, evne å sette sammen gode team og inspirere oss alle til å bidra positivt. Jeg mener jeg er en inspirerende leder som er positiv og oppmuntrende, og som slik legger til rette for de gode resultatene jeg krever.
Det sies at dette århundret er biologien århundre. Det vil komme så mange nyvinninger basert på biologi som vi aldri har sett maken til i tidligere tider. Det vil være en klar fordel for rektor ved UMB å ha biologikunnskap nok til å forstå bakgrunnen for innovasjonene og den nye kunnskapen på 2000-tallet. Det er like innlysende for meg at det å lede fusjonen med veterinærene uten å ha noen kunnskap om de grunnleggende fagene veterinærmedisin bygger på, vil være en ulempe. Å ha bakgrunn fra planter, som er biologi, men ikke dyr (utover landbruksskolen), vil kunne være akkurat passe kompetanse for å ha nødvendig innsyn i viktige fagdiskusjoner, men uten selv være en del av dem med interessekonflikter.

Jeg skal love å se hele UMB – fordi det er den eneste måten vi kan lykkes med fusjonen på! Ingen må kjenne seg tilsidesatt eller nedprioritert i løpet av de årene vi har foran oss. Det er en ganske stor utfordring at ingen skal kjenne seg nedprioritert, men må likevel være en klar målsetting. Alle fagmiljø bør komme ut av arbeidet med det nye universitetet og kunne si at ”jammen fikk vi ikke det til å bli en vinnersak!”

Noe av det som alle vi kunne ha glede av: Vi skal arbeide med nytt studiesenter eller læringssenter – samme hva vi kaller det – det skal bli et flott samlingspunkt og møteplass for det nye Universitetets studenter og lærere. Vi skal samle så mange som mulig av de ulike studentaktivitetene her, så studentene virkelig har et sted de har lyst til - og behov for å bruke store deler av døgnet. Dette skal gjøre det slutt på at studentene som bor i Oslo lurer på om det er noen vits i å dra på den dobbeltforelesningen i dag, for det er så lang vei og så lite å finne på og samles om utenom forelesningene.

Jeg drømmer om å lage et felles bibliotek for alle Campusinstituttene og UMB+NVH. Dette er noe jeg også har foreslått i samlingsprosessen; NVH og VI har felles bibliotek i dag, da er veien kort til å tenke felles bibliotek for alle LMD instituttene og det nye Universitetet, derfra er veien faktisk ganske kort til å tenke felles med Ås kommune også! Vi ville oppnå mange ting på en gang (mer enn et kinderegg!):

1. vi ville spare på tidsskrifter som alle i instituttsektoren og universitetet betaler for i dyre dommer. Felles innkjøp= bedre pris

2. vi ville kunne få utvidete åpningstider UTEN å bruke mer penger, fordi vi kunne bruke personalet felles

3. vi kunne spare plass til selve biblioteket ved bedre arrondering av arealene i et felles bibliotek

4. vi kunne få en felles møteplass for både studentene, instituttsektoren, universitetsansatte og Åsbefolkningen...

Det er sikkert en haug med motforestillinger, men jeg synes det er viktig å ta debatten, så får vi se hvor vi ender på den fronten! Det kan t.o.m. tenkes at vi kan få tilskudd fra KDD til en slik nyvinning. Jeg vet de har den type tanker i dette departementet.

Når vi er inne på møteplasser – la meg nevne en siste av mine absolutte kjepphester (det sies at man ikke skal ha kjepphester, men la gå): jeg ønsker meg en møteplass på UMB der de ansatte (og gjerne studenter) kan møtes uformelt, bli kjent, prate fag og ikke-fag og komme på brilliante felles prosjekter der fagfolk kan bidra med ulik kompletterende kompetanse – finne de gode løsningene sammen, som de ikke hadde klart hver for seg. Jeg ville synes jeg var en mislykket rektor om ikke en slik møteplass er tilgjengelig innen utgangen av min periode!

Forskningsformidling og Finansieringsdugnad - på tide å koble disse?

UMBs samfunnsoppdrag er tredelt: forskning, undervisning og forskningsformidling. De fleste av UMBs forskere er gode på to av disse, noen er gode på alle tre, mens andre igjen er brilliante på ett av dem. Finansieringsmodellen fra Kunnskapsdepartementet har flere komponenter, der forskning og undervisning gis høyest prioritet, og forskningsformidling er lengre ned på listen. Dette gjenspeiler hverdagen hos de fleste vitenskapelige medarbeidere på UMB også. Det er lett å forstå hvorfor det er slik; hverdagene våre er fulle av alle slags oppgaver. Som vitenskapelig ansatt kjennes det i ofte som om man burde vært en tusenkunster for å levere alt som samfunnet gjerne vil ha tilbake for investeringen i vår kompetanse. Overveldet er vel et greit ord å bruke her. Ikke bare skal man beherske mange ting, men man skal finne tid til å utføre alt sammen innenfor en hektisk hverdag der man ofte sjonglerer jobb, barn og ekteskap på en stram line. Likevel er vi fortsatt her, og trives med å bidra i en givende jobb, tross alt.

Hva om du fikk hjelp til den siste, ofte vanskelige oppgaven: Forskningsformidling? Ved UMB har vi pedagoger som er spesielt opptatt av naturvitenskapelig forskningsformidling og undervisning: Kunne vi ta i bruk denne kompetansen på en måte som bidro til å sette UMB på Norgeskartet og bidro i merkevarebyggingen av universitetet vårt? Skoletjenesten har tusenvis av elever gjennom sitt system i løpet av et år, hva om vi satte dette i en enda større sammenheng og systematiserte det slik at det ikke kjennes som en tung bør hver gang det kommer en skoleklasse som skal møte en forskerhverdag? Hva om økonomene fikk hjelp til å lage formidlingsarenaer der skoleelever kunne finne god mening i å studere samfunnsøkonomi hvis det de drømmer om er å redde verden? Eller planleggerne kunne få vist hvor utrolig viktig det er at et samfunn har eksperter på arealplanlegging for å kunne møte en bærekraftig framtid? Teknologene kunne vise sine ”grønne” løsninger på avanserte teknologiske utfordringer som det å fremskaffe bioenergi eller håndtere avfallet vårt på ressursvennlig måte. Listen kunne lages uendelig…..

Mitt ene poeng er at forskningsformidling og merkevarebygging er to sider av samme sak – skap oppmerksomhet rundt forskningen til UMB, og flere vil se betydningen av våre fag og få lyst til å studere her. Vi kunne vise verden rundt oss at vi er gode på å se både de teknologiske, de økonomiske, planleggingsmessige og biologiske systemene i en sammenheng og bidra til bærekraftige løsninger.

Mitt andre poeng er at de vitenskapelige ansatte, som ofte er så presset for tid, kan få hjelp til å gjøre dette mer systematisk, med mindre innsats fra hver enkelt, på en pedagogisk måte. Dette kan gjøres gjennom et kunnskaps- og opplevelsesprogram/opplegg tuftet på UMBs fag, et levende universitet med LIV Levende som sitt opplevelsessenter. LIV Levende kan være alle de tingene jeg nevnte over, og i tillegg være mye mer. Det skal være moro, skape ny nysgjerrighet og både familier og fag- og forretningsfolk (?) skal kjenne at de får overskudd og inspirasjon av å komme hit.

Mitt tredje poeng er at dette kan finansieres ved hjelp av midler utenfra. Et slikt forskningsformidlingssenter er en glimrende prøvestein i det norske samfunnet for mulighetene for finansieringsdugnad. Det er et avgrenset prosjekt som har kommet langt nok til at det kan brukes i et slikt perspektiv. Det er et prosjekt som egner seg for å skape entusiasme og yr glede over fagene ved UMB. Dette er to viktige kriterier for en vellykket finansieringsdugnad. Mine samtaler med tidligere Ass Head of Development Judy Kirk ved University of Minnesota som har vært med i 36 år, viser med all tydelighet at et slikt prosjekt er perfekt som utgangspunkt for å få folk til å bli interessert, få eierskap til noe nytt på Campus og vil bringe fram villighet til å åpne pengepungen. Da vil vi kunne være det første universitetet som bruker finansieringsdugnad i Norge (i Sverige er de godt i gang, bl.a. Chalmers i Göteborg) og siden våre fag er midt i tidens trender, ville vi også få en masse oppmerksomhet i samfunnet.

Og premien? På kort sikt: et opplevelsessenter der vitenskapelig ansatte på UMB kan få hjelp til sin forskningsformidling og UMB kan styrke merkevaren UMB – det levende universitetet som bidrar til de framtidsrettede løsningene! På lang sikt: en relasjonsbygging for videre finansieringsdugnad som gjør den økonomiske kaken større for oss alle på UMB.

Trine Hvoslef-Eide

Nytt ord lanseres herved på norsk: FINANSIERINGSDUGNAD

Og hva er det? Det beste ordet jeg kunne komme på som kunne dekke det engelske ordet FUNDRAISING. Når vi snakker og skriver norsk, kjennes det feil å bruke et så engelsk ord. Neste spørsmål er selvsagt: hva skal jeg bruke det ordet til? Det skal jeg bruke denne bloggen til å forklare.
Sist uke la Handlingsromutvalget fram sin innstilling etter noen korte vintermåneders arbeid. Minister for forskning og høyere utdanning, Tora Aasland, var raskt ute med å kritisere utvalget for ikke å være modige nok. Paul Chaffey (medlem av utvalget) og Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås har også kommentert innstillingen. Jeg er helt enig i at utvalget ikke har vært modig nok! Knut Olav Åmås vil ha universitetene til å fortelle hva de vil prioritere ned, når de satser på noe annet. Det er en riktig tanke, men ikke alltid like enkel, eller mulig å iverksette raskt. Sett at man klarte å bli enige om hva som skal legges ned; hvordan får man dette til uten å si opp folk? Det er ikke bare å flytte vitenskapelig personale med noe av landets høyeste kompetanse over på andre områder uten at de blir satt til å forske og undervise langt utenfor sitt kompetanseområde. Jeg tror ikke universitetene kommer langt nok ved å ta i bruk denne metoden for å skape handlingsrom.
Det er andre måter å skape seg handlingsrom på: Finansieringsdugnad! Ved amerikanske universiteter er dette hverdagen; de har egne kontor som tar seg av relasjonsbygging og velger prosjekter for finansieringsdugnad. Her ved University of Minnesota (UMN) hvor jeg er stasjonert dette året, var de sent ute med å starte opp dette, i amerikansk målestokk. Kanskje hang noe av det skandinaviske igjen her; man skal ikke tigge om penger til noe som klart er et offentlig anliggende! Men i 1962 begynte de å tenke og i 1970 begynte Fundraising ved UMN. I dag står disse gavene og donasjonene for ca 8 % av budsjettet. De bruker det meget målrettet; kontoret med ansvaret velger nøye ut hvilke prosjekter de tror kan skape nok entusiasme hos folk med makt og penger. Så velger de hvem de tror kan passe for hvert prosjekt, og så begynner de arbeidet. Det kan ta flere år før de er i havn med store prosjekter, for dette er langsiktig relasjonsbygging – ikke tigging om penger.

Da UMN bestemte seg for å bli ett av verdens tre beste offentlige forskningsuniversitet, gikk de også systematisk til verks i forhold til finansieringsdugnad. I 1985 hadde universitetet 17 såkalte endowed professors (enda ett ord jeg må finne et godt navn på – forslag?). Så satte de seg mål om å oppnå 100 innen tre år. Det ble gjort nettopp ved en finansieringsdugnad; universitetet sa de ville stille med halvparten av pengene til den type professorer, hvis næringslivet eller privatpersoner stilte med nok kapital til at avkastningen kunne betale halve lønnen til professoren. På den måten ble det en bærekraftig stilling som hadde 50 % finansiering utenfra. Slik fikk UMN dobbelt så mange professorer for samme pengesum, og de kunne allokere midler inn i nye områder med eksellens, uten å trekke for mye veksler på universitetet selv. UMN definerte selv hvilke fagområder de ville styrke og dette ble meget populært; på de tre årene (1985-1988) gikk antallet endowed professorer fra 17 og langt forbi målet om 100, til 265! I dag har UMN over 400 av denne typen professorat, som regnes som meget høy prestisje å få. Min vert, Jerry D.Cohen, innehar ett av disse, Bailey Endowed Chair, sponset av den gamle hagebrukerfamilien Bailey. Han er meget stolt av stillingen som det var stor konkurranse om. Vi har allerede den type professorat ved UMB, ett eksempel er Thor Heyerdahlprofessoratet ved Noragric. Den samme fremgangsmåten for spleis har UMN hatt for stipendiatstillinger. På denne måten får de pengene til å rekke enda lenger.

I morgen skal jeg følge opp denne bloggen ved å fortelle hvordan jeg mener UMB bør gå fram i dette arbeidet med finansieringsdugnad. Følg med!

Trine Hvoslef-Eide