Take the plunge!

One of my bullet points in my list of goals for Rektor is the following:
• Sikre sterkt fokus på de strategiske utfordringene UMB til enhver tid står overfor (eks allianser regionalt, nasjonalt og internasjonalt og bidra til at UMB hevder seg på den internasjonale arenaen

Since this bullet point is also about internationalisation, I will write in English today. In the point of today I have emphasise my goal to focus on the strategic challenges a university like UMB faces in our region, within Norway and internationally. I also want to contribute towards UMB’s increased recognition internationally. The reason for choosing internationalisation today’s topic has been inspired by the visit by the Norwegian University of Life Sciences (UMB) to the University of Minnesota (UMN) the past two days (the busy schedule has kept me from blogging).

Let me start with the international arena: UMB is not amongst the list of the 200 top universities in the world, and not even on the QS List of top Universities in Norway. When I searched the web, I found UMB ranked # 1523 on a list of 8000 universities in the world (http://www.webometrics.info/details.asp?univ=umb.no). So what would be an achievable, but high enough goal for UMB to strive for in the coming 3 years? I think we ought to be at least fifth in Norway.

Norwegian students have not been travelling abroad to the extent they used to. The Norwegian Ministry of Education is constantly reminding us to improve our performance on the number of outgoing students. The decline has given the Bologna process and the division of programs into 3 + 2 years much of the blame. There is less room for international semesters when the program is split and students have been weary of missing out on compulsory courses. I think also the student loans and lack of adequate financing could be an underlying factor here; many students have part time jobs and are reluctant to give them up to go abroad. So maybe the Minister also has to look herself in the mirror when she is pointing the finger at us.

UMB has had a focus on increasing the numbers of students going abroad for several years now. We have, amongst other things, urged the teachers to be more flexible in their assessment of equivalent courses taken abroad. Today we (the visitors from UMB and I) discussed with the University of Minnesota the necessity to expand the agreement we have with them, as we have an agreement covering five students in both directions each year. This year we have more than 10 UMB students wanting to come to Minnesota. That is indeed good news! One way to keep increasing the interest amongst students to study abroad is to keep signing agreements with top universities around the world, in countries of interest to our students.

At a Nordic seminar arranged by UMB last year, the representative from the industry was crystal clear in her assessment of the value of a study abroad: this is highly evaluated by Norwegian companies in an increasingly global world. In other words: UMB must keep emphasizing the importance of international exposure, not only being exposed to the 16% international students from more than 70 nations studying at UMB every year, but also attending a semester or two in a foreign country.

UMB students ought to be well prepared for study abroad, as one third of all courses at UMB are either always in English or given in English on demand (one student is enough). We were asked by University of Minnesota today how the Norwegian students feel about their lectures being given in English. Mostly, the reactions are positive, but there is no doubt in my mind that this poses an extra challenge to many students; it can be hard enough to learn about a subject in your mother tongue, if not the extra burden of being taught in English come on top. I think it would be fair to Norwegian students to honour this extra effort and give them credit on their Diploma for the courses taken in English. This would enable future employers to evaluate the ability of the student to perform on an international arena. Today UMB can add this in the Diploma Supplement and I will propose this to the Study Board and University Board. I will also propose that the Ministry considers to actually add it on the Diploma itself. If Norway truly wants to be international, we need to give credit in some way for the extra effort.

Now, I have touched upon discussed internationalization with regards to students. What about faculty? UMB has many internationally renowned researchers, we publish in international journals, we are invited to give presentations etc. etc. But what about spending more time at another institution? I have been the advocate for more pressure on our faculty to spend some of their sabbatical abroad to gain international experience and be submerged in a different scientific and social environment for a period of time. All I hear about are all the obstacles for spending time abroad. I hear about children not wanting to, spouses not being able to, about the work involved, about not wanting to let their house and so on and so forth. I agree that there is a fair amount of work involved, I agree that the challenges with children are can be daunting and that spouses not being able to go because of their own jobs are for real. But I still think that you ought to be challenged further and that you and your family will benefit enormously if you take the plunge. Even if you do not want to travel with your family, you should try to make some stays a little longer than just a week or two. It is very rewarding for you to be exposed to other scientific environments – but can also be a little scary. Try to overcome the fear and help us make UMB more international both by you travelling abroad and by you inviting some of your international colleagues to come to UMB. The latter is another way of international exposure which benefits the university. I believe we have to set some goals for UMB as for how many faculty should be travelling abroad too, not only the students!

I can only speak for myself, but the four times I have been on longer (> 6 months) stays abroad have been crucial to my career as a researcher, have taught me novel techniques, kept me up to date in my research and constantly pushed the frontier of my research and teaching activities. Every time I have felt like diving into the deep end of the pool, exposing myself to something I really do not master. It is scary, but deeply rewarding. Take the plunge!

Trine Hvoslef-Eide

Fremme UMBs interesser gjennom aktiv bruk av media og politiske og faglige nettverk

Ved å være aktiv i lokal-, regional og rikspolitikk i mer enn 20 år har jeg sett hvordan man kan påvirke politikere gjennom fornuftig dialog og ved innspill i viktige øyeblikk. Jeg har sett hvordan det å møte opp når viktige saker står på dagsordenen for å høre på debattene, virker inn på de som sitter i møtet og skal ta beslutningene. Jeg har sett dette fra begge kanter; både som politiker rundt bordet og for eksempel som FAU-leder ved den lokale barneskolen hvor vi fikk omgjort et benkeforslag fra kommunestyret om å legge ned deler av skolen. Velgerne har mer makt enn vi tror. Mange vet å benytte dette, men langt fra mange nok.


I mine fire år som prorektor benyttet jeg mine politiske nettverk ved mange anledninger, men aldri på noen måte som ikke kunne tåle dagens lys. Det kunne være alt fra en sms til sentrale venstrepolitikere for å sjekke ut hvor en sak stod i Stortinget, til å jobbe for gode politiske uttalelser sett fra høyere utdanning og forskning fra årsmøtet til Akershus Venstre. I prorektorperioden var jeg aldri på Landsmøtet, det hadde jeg ikke tid til, ellers hadde jeg helt sikkert engasjert meg der også. Jeg husker for øvrig et landsmøte der jeg i løpet av ett minutts innlegg en søndag morgen fikk tatt opp igjen argumentert for Venstrekvinnelagets forslag til endring i Stortingsvalgprogrammet, som Programkomiteen hadde forkastet. Etterpå ga landsmøtet Venstrekvinnelaget og meg flertall for å endre en overskrift fra ”Nei til tukling med naturen” til ”Ja til ansvar for naturen”. Det handlet selvsagt om mulighetene innen genteknologi.

I tillegg tilNVH-fusjonen, er kollektivtrafikk ett av de aller viktigste områdene for Ås og UMB politisk. Jeg har i alle år benyttet enhver liten og stor anledning til å fremme saken om kollektivtrafikken (eller mangel på sådan) i Ås. Jeg ser jo at det dobbeltsporet til Ski er kommet et stykke på vei, det hadde ikke skjedd uten et massivt krav fra mange. Det vil bety mye også for Ås, ikke minst fordi vi vil slippe å toge bak et somlete lokaltog på vei til eller fra Oslo. Det vil åpne for muligheter for flere avganger, siden linjene mellom Ski og Oslo er sterkt trafikkbelastet i dag.

Ett av de tiltakene som kunnet doblet antall avganger mellom Universitetsbygda Ås og Oslo, ville vært å la regiontogene fra Østfold stoppe på Ås istedenfor å suse forbi. Grunnen til at de ikke gjør det er at det ville bety noen minutter mer til Oslo (togene må både bremse og akselerere) for pendlerne fra Østfold. Og Østfold har en aktiv Pendlerforening som gjør seg gjeldende overfor NSB. Vi burde hatt en pendlerforening fra Ås også. Kan ikke en av dere starte den? I påvente av det nye dobbeltsporet Ski-Oslo, har jeg mast på at regiontogene skal stoppe i mange år. Hver gang jeg har møtt en politiker med makt til å endre det. Og svaret jeg får er henvisning til de tapte minuttene til Østfoldpendlerne, sist på en middag i regi av Østfoldkonferansen der jeg satt til bords med lederen av Samferdsel, næring og miljøkomitéen Per Inge Bjerknes (Fylkestinget for Senterpartiet i Østfold). Når skal verden oppdage at Ås er en universitetsbygd, ikke bare en stopp på Østfoldbanen?? Mange av våre studenter og ansatte bor i Oslo, eller pendler gjennom Oslo, enten fordi de ikke finner en passende bolig i Follo, eller fordi de gjerne vil fortsette å bo der de bor. Det er på tide at disse tas på alvor!

Ved siden av å få flere avganger med togene, er det viktig å utbytte bedre Korsegården som er et viktig trafikknutepunkt, med flere avganger (!) øst-vest og nord-syd enn Ås stasjon. Ja, du leste riktig! Det omtalte FAU ved Brønnerud skole hadde en telling i forbindelse med innspill til Ås kommunes trafikksikkerhetsplan i 2008. Det er mange ting som bør bedres på Korsegården for at dette trafikknutepunktet skal kunne fungere optimalt:

• Flere parkeringsplasser, helst gratis. I dag må man betale i dyre dommer for å stå på et svært begrenset antall plasser dersom man skal ta den effektive flybussen nonstop til Gardermoen. Mange fra Drøbak og Ås benytter denne bussen. Mange av disse kommer fra UMB og skal på tjenestereise.

• Det burde være en ringbuss som gikk kontinuerlig mellom Ås stasjon og Korsegården, med UMB midt mellom som kunne fungere som et rullende fortau og bringe UMB i nærhet til begge disse trafikknutepunktene. Ås sentrum ville sikkert profitere på dette også ved at flere folk hadde daglige turer gjennom sentrum framfor å kjøre forbi. Med en slik ringbuss, kunne parkeringsplassen ved idrettshallen på UMB fungere også for Korsegården, der er det sjelden fullt

• Et viktig punkt vedr trafikksikkerhet: hvor mange av dere som har vært på bensinstasjonen på Korsegården har tenkt over at utkjørselen derfra er skoleveien til alle de barna som kommer fra Vestbygda og skal til Brønnerud skole? Neste gang du kjører der kan du se hvor uoversiktlig og farlig den er…………

• Det er også en utfordring å se på takstsystemet for kollektivreisene i Oslo/Akershus og Østfold. Slik det er nå er det mange busser som stopper på Korsegården der Ruter-kortet ikke gjelder. Flybussen kan man forstå, men de andre bussene burde politikerne klare å samordne om de mener alvor med å tilrettelegge for kollektivbruk!

Jeg vil som rektor kunne ha mye større tyngde bak min innspill og vil kunne be om å få reise sammen med ordføreren i Ås neste gang han skal snakke med NSB om kollektivtrafikk, eller hovedutvalg for Samferdsel og miljø i Akershus. Eller til Stortinget. Tror ikke det har hendt i historien av rektor ved UMB har gjort dette, men jeg mener det er på høy tid. Spesielt nå som vi står overfor århundrets utbygging på Ås i forbindelse med fusjonen mellom UMB og NVH. Mange (sannsynligvis de fleste) av NVHs ansatte bor andre steder enn i Follo, og fortjener et bedre kollektivtilbud enn det vi har i dag. Det gjør også de 1000 ansatte på UMB, 1000 ansatte på forskningsinstituttene rundt UMB og mer enn 3000 studenter som er her allerede og som har ventet lenge på bedre tider i kollektivtilbudet!


Min bakgrunn tilsier også at jeg kan ta et helhetlig syn på Ås som universitetsbygd og vite hva som rører seg i lokalsamfunnet på en helt annen måte enn tidligere rektorer har kunnet. Det er på tide at UMB er en del av Ås og ikke en stat i staten. Jeg skal ta for meg hvilke utfordringer jeg ser at Ås kommune har utover kollektivtrafikk i forhold til den store utbyggingen som kommer i en annen blogg.

Ha en god helg og nyt våren som er i anmarsj!
Trine Hvoslef-Eide

Hvordan løser vi utfordringen: landbruksnæringen skriker etter fagfolk, verden skriker etter mat - norsk ungdom uteblir?

Jeg leste med stor interesse om Naturviternes åpne fagdag denne uken (www.naturviterne.no) og debatten der. UMB har siden lanseringen av vårt nye universitet fått kallenavnet Ut-Med-Bønda, veldig urettferdig, synes jeg. Da vi ble universitet istedenfor vitenskapelig høgskole i 2005, var det på bakgrunn av den muligheten som den nye universitetsloven åpnet for; at man kunne søke om å bli akkreditert som universitet. Vi passerte den akkrediteringen med letthet. Når vi skiftet navn var det ikke uten en svært het debatt, men det var departementet som skar gjennom og ga oss navnet. Jeg pleier å si at NLH-frakken ble for trang, men at NLH finnes inni UMB. UMB er mye mer enn NLH var, selv om vi bygger på våre gode tradisjoner.

De tradisjonelle landbruksfagene fra NLH-tiden er stort sett fremdeles til stede, selv om noen av dem har gått over i historien, slik som landbruksteknikk og det vi tidligere forbandt med landbruksøkonomi. Isteden har vi nå utdannelser som springer ut av de miljøene, og som har foretatt et hamskifte til sivilingeniør og siviløkonom. Noe har vi mistet på veien, men jeg tror det vi har vunnet, ikke minst i interessen blant studiesøkende ungdom, er større enn tapet. Så kan det tenkes at landbruket har behov som ikke dekkes av dagens struktur innen disse fagene, og det må i tilfellet landbruket inn i en dialog med UMB og bevilgende myndigheter om.

De andre tradisjonelle fagene, slik som næringsmidler, skogbruk, husdyrbruk og jord- og hagebruk er nok i live, men strever i ulike grad med å finne nok studiesøkende ungdom for å holde seg levende, og for å kunne møte behovet for kompetanse på matproduksjon og bioenergi. Husdyrvitenskap og matvitenskap hadde en hyggelig oppgang sist sommer, noe vi kan håpe fortsetter. Skogbruk har slitt, og er inne i en fase med markedsføringsdrahjelp fra næringen. Men skogfagene har sett mulighetene innen bioenergi og kanalisert noe av sitt tilbud inn der. Det gjelder å se mulighetene og ikke stengslene! Jord- og hagebruk ble for noen år siden slått sammen (igjen) til plantevitenskap, noe som førte til en dobling av søkere. Men etter gjeninnføringen av krav til realfag, har søkningen til alle disse biologiske studieprogrammene fått et skudd for baugen; det er ikke nok realfagsinteressert ungdom som samtidig er interessert i landbruk. Heri ligger den store utfordringen til kompetanse i norsk landbruk: vi må sikre at de ungdommene som ønsker seg en karriere innen mat- og energiproduksjon, kan få tilbud om de rette fagkombinasjonene i videregående skole. Her tenker jeg særlig på Naturbruksskolene som ofte sliter med å gi det fullverdige realfagstilbudet i en presset fylkeskommuneøkonomi. Det å ha realfagene på plass er avgjørende for å komme inn, og for å ha godt utbytte av de biologiske studieprogrammene. Her har jeg brukt en del krefter i løpet av min tid som prorektor ved å jobbe sammen med naturbruksskolene for å få opptaksreglement fra KD som gjør dette mulig. Det er nå løst, slik at UMB kan godkjenne en del spesialtilpassninger fra naturbruksskolene som godkjent opptaksgrunnlag.

Det er ingen hemmelighet at det er drakamp innad på UMB om ressurser og at de tradisjonelle fagene må vise til større interesse fra studiesøkende ungdom for å kunne rettferdiggjøre sin eksistens. Det er mange grunner til at jeg har vært opptatt av at vi skal få dette til:
• Norge har også et ansvar for verdens matproduksjon i en verden som mangler mat – og som vil få et enda større gap i fremtiden
• Hvis vi skulle gi slipp på de tradisjonelle fagområdene på UMB, så ville vi ha saget over grenen vi sitter på, det vil være mindre grunn til å opprettholde studietilbud på Ås
• KD sier klart i sine styringsdialoger at vi skal ta vare på vår egenart, men lite om hvordan vi skal få det til annet enn at vi selv må prioritere ressursene våre

I min periode som prorektor gjorde vi noen grep for å bedre lønnsomheten på en del programmer, her er noen eksempler i farten:
• Etablering av studietilbud innen bioenergi
• Omgjorde en del masterprogram til engelske program for å øke antallet studenter. Eks: Plantevitenskapen har dobbelt så mange studenter som de ellers ville hatt
• Etablerte studietilbud i biologi som disiplin – her kan vi bruke våre allerede etablerte fag og samtidig rekruttere ungdom til UMB, som kanskje velger seg til med profesjonsutdannninger når de ser mulighetene på nært hold

Dette ble et langt svar til Brita Drangsholt Jaksjø, og ble derfor en egen blogg! Takk for spørsmålet – som jeg tror er helt grunnleggende viktig i diskusjonen rundt UMBs fremtid og veivalgene vi står overfor. Næringen skriker etter fagfolk og ungdommen ser ikke mulighetene. Hvordan løser vi DET gapet?
Vennlig hilsen
Trine Hvoslef-Eide

Lede og være en del av et mer synlig og dialogorientert rektorat

Det er lett å glemme seg bort i Cirkus. Nei, ikke gjemme – men glemme seg bort! Hverdagene er travle, sakene tar over for hverandre, agendaen settes, men må plutselig revurderes fordi man må følge opp andre ting som brenner isteden.

Vi har hatt en del runder med ”bollefrokoster” på rektors kontor. En ”bollefrokost” er frokost hos rektor, med prorektor(er) som regel til stede, på fredag morgen fra 0815-900. Det blir servert – riktig: boller og kaffe eller te. Og det prates fag og fagpolitikk med 3-4-5 fagpersoner fra et fagområde som instituttleder har plukket ut.

I min tid som prorektor opplevde jeg dette som viktige øyeblikk med masse å lære for oss i rektoratet. Det syntes som også fagfolkene trivdes med å fortelle og diskutere. Rektoratet lærte om nye fagfelt eller problemer av ymse slag og kunne noen ganger bidra til at ting bedret seg. Selv om vi syntes det var spennende, foregikk det hele på rektors grunn. Det var sjelden at vi var ute på instituttene og kjente dem på pulsen – ja – vi fikk referater fra instituttlederne på instituttledermøtet – i full fart og med instituttleders øyne.

Jeg ser og hører at rektoratet oppleves som for lite synlige, som sagt, det er lett å glemme seg bort i en travel hverdag.. Fusjonen har tatt MYE krefter og oppmerksomhet – altfor mye, men nødvendige krefter på å starte en fusjonsprosess og få den på skinner. Det har hersket en slags ”unntakstilstand” ved at mange av de oppgavene man skulle ønske man hadde tid til, ble en umulighet.

Løsningen, slik jeg ser det, kan være å speilvende ”bollefrokost”-prinsippet: hver fredag morgen kan rektoratet komme på besøk en times tid til ett institutt og så kan alle som ønsker og har mulighet til det møte opp og ha en dialog med ledelsen ved UMB. Ved å sette av fredag morgen til dette – blir det ”fredet” tid som ikke brukes til andre gjøremål.

I min tid som leder av Studienemnda ”arvet” jeg en møteplass fra min forgjenger, Anne Marte Tronsmo. Mellom de fleste Studienemndmøter hadde vi et uformelt forum med Undervisningsutvalgslederne, nestleder i Studenttinget, Studiedirektør og prorektor. Det var nyttige møter der ting kunne tas opp og drøftes før Studiedirektøren laget sakene for Studienemnda. Kanskje kunne denne møteformen brukes også av rektor overfor grupper rektor samhandler med utover instituttlederne og lederne i Cirkus?

Jeg er åpen for andre forslag til hva vi kan gjøre om jeg blir rektor, for å ha en bredere dialog. Noen har nevnt at de savner Bladet – ja vel, men digitale medier har vel tatt over der? Det er fullt mulig å ha en god diskusjon på UMBs internsider – debattene der har bedret seg markant de siste årene etter en periode med mye ”dill” der i starten. Nå skriver debattantene om spørsmål som ofte engasjerer og som gjør at debattene lever lenge. Et eksempel på spørsmål som tas opp er kollektivtrafikk, der det drypper inn innlegg – noe som har fått ledelsen til å jobbe mer systematisk med saken.

Jeg ønsker og forventer et bredt engasjement på UMB om jeg blir rektor!

Trine Hvoslef-Eide

Være en samlende rektor

Nå vil jeg kommentere og utdype det første punktet i min 10 punktsliste (se øverst på siden min); det å være en samlende rektor som har UMBs menneskelige og faglige ressurser i fokus, samtidig som jeg er opptatt av å bedre kvaliteten på alt vi gjør. Tro om ikke alle rektorkandidater vil være en samlende rektor – og bedre kvaliteten? La meg ta det å være en samlende rektor for meg i dag:

I den tiden jeg har vært på UMB, har jeg fått en stadig større respekt for andre fagområder enn mitt eget. Det er et utrolig konglomerat av fag og mennesker med spissfindige og spennende kunnskaper på universitetet vårt. Som prorektor fikk jeg stadig utdypet mine kunnskaper om hva vi gjør ved UMB. I den tiden vi nå går inn i, med samling av UMB of NVH innen tre år, er det viktig at vi konsoliderer stillingen, finner ut sammen hva vi er gode på og skal bli bedre på, og gjør UMB enda mer slagkraftig og konkurransedyktig. Vi må bli bedre både når det gjelder studieprogrammene, emnene og forskningen. Da må rektor se hele UMB, evne å sette sammen gode team og inspirere oss alle til å bidra positivt. Jeg mener jeg er en inspirerende leder som er positiv og oppmuntrende, og som slik legger til rette for de gode resultatene jeg krever.
Det sies at dette århundret er biologien århundre. Det vil komme så mange nyvinninger basert på biologi som vi aldri har sett maken til i tidligere tider. Det vil være en klar fordel for rektor ved UMB å ha biologikunnskap nok til å forstå bakgrunnen for innovasjonene og den nye kunnskapen på 2000-tallet. Det er like innlysende for meg at det å lede fusjonen med veterinærene uten å ha noen kunnskap om de grunnleggende fagene veterinærmedisin bygger på, vil være en ulempe. Å ha bakgrunn fra planter, som er biologi, men ikke dyr (utover landbruksskolen), vil kunne være akkurat passe kompetanse for å ha nødvendig innsyn i viktige fagdiskusjoner, men uten selv være en del av dem med interessekonflikter.

Jeg skal love å se hele UMB – fordi det er den eneste måten vi kan lykkes med fusjonen på! Ingen må kjenne seg tilsidesatt eller nedprioritert i løpet av de årene vi har foran oss. Det er en ganske stor utfordring at ingen skal kjenne seg nedprioritert, men må likevel være en klar målsetting. Alle fagmiljø bør komme ut av arbeidet med det nye universitetet og kunne si at ”jammen fikk vi ikke det til å bli en vinnersak!”

Noe av det som alle vi kunne ha glede av: Vi skal arbeide med nytt studiesenter eller læringssenter – samme hva vi kaller det – det skal bli et flott samlingspunkt og møteplass for det nye Universitetets studenter og lærere. Vi skal samle så mange som mulig av de ulike studentaktivitetene her, så studentene virkelig har et sted de har lyst til - og behov for å bruke store deler av døgnet. Dette skal gjøre det slutt på at studentene som bor i Oslo lurer på om det er noen vits i å dra på den dobbeltforelesningen i dag, for det er så lang vei og så lite å finne på og samles om utenom forelesningene.

Jeg drømmer om å lage et felles bibliotek for alle Campusinstituttene og UMB+NVH. Dette er noe jeg også har foreslått i samlingsprosessen; NVH og VI har felles bibliotek i dag, da er veien kort til å tenke felles bibliotek for alle LMD instituttene og det nye Universitetet, derfra er veien faktisk ganske kort til å tenke felles med Ås kommune også! Vi ville oppnå mange ting på en gang (mer enn et kinderegg!):

1. vi ville spare på tidsskrifter som alle i instituttsektoren og universitetet betaler for i dyre dommer. Felles innkjøp= bedre pris

2. vi ville kunne få utvidete åpningstider UTEN å bruke mer penger, fordi vi kunne bruke personalet felles

3. vi kunne spare plass til selve biblioteket ved bedre arrondering av arealene i et felles bibliotek

4. vi kunne få en felles møteplass for både studentene, instituttsektoren, universitetsansatte og Åsbefolkningen...

Det er sikkert en haug med motforestillinger, men jeg synes det er viktig å ta debatten, så får vi se hvor vi ender på den fronten! Det kan t.o.m. tenkes at vi kan få tilskudd fra KDD til en slik nyvinning. Jeg vet de har den type tanker i dette departementet.

Når vi er inne på møteplasser – la meg nevne en siste av mine absolutte kjepphester (det sies at man ikke skal ha kjepphester, men la gå): jeg ønsker meg en møteplass på UMB der de ansatte (og gjerne studenter) kan møtes uformelt, bli kjent, prate fag og ikke-fag og komme på brilliante felles prosjekter der fagfolk kan bidra med ulik kompletterende kompetanse – finne de gode løsningene sammen, som de ikke hadde klart hver for seg. Jeg ville synes jeg var en mislykket rektor om ikke en slik møteplass er tilgjengelig innen utgangen av min periode!

Forskningsformidling og Finansieringsdugnad - på tide å koble disse?

UMBs samfunnsoppdrag er tredelt: forskning, undervisning og forskningsformidling. De fleste av UMBs forskere er gode på to av disse, noen er gode på alle tre, mens andre igjen er brilliante på ett av dem. Finansieringsmodellen fra Kunnskapsdepartementet har flere komponenter, der forskning og undervisning gis høyest prioritet, og forskningsformidling er lengre ned på listen. Dette gjenspeiler hverdagen hos de fleste vitenskapelige medarbeidere på UMB også. Det er lett å forstå hvorfor det er slik; hverdagene våre er fulle av alle slags oppgaver. Som vitenskapelig ansatt kjennes det i ofte som om man burde vært en tusenkunster for å levere alt som samfunnet gjerne vil ha tilbake for investeringen i vår kompetanse. Overveldet er vel et greit ord å bruke her. Ikke bare skal man beherske mange ting, men man skal finne tid til å utføre alt sammen innenfor en hektisk hverdag der man ofte sjonglerer jobb, barn og ekteskap på en stram line. Likevel er vi fortsatt her, og trives med å bidra i en givende jobb, tross alt.

Hva om du fikk hjelp til den siste, ofte vanskelige oppgaven: Forskningsformidling? Ved UMB har vi pedagoger som er spesielt opptatt av naturvitenskapelig forskningsformidling og undervisning: Kunne vi ta i bruk denne kompetansen på en måte som bidro til å sette UMB på Norgeskartet og bidro i merkevarebyggingen av universitetet vårt? Skoletjenesten har tusenvis av elever gjennom sitt system i løpet av et år, hva om vi satte dette i en enda større sammenheng og systematiserte det slik at det ikke kjennes som en tung bør hver gang det kommer en skoleklasse som skal møte en forskerhverdag? Hva om økonomene fikk hjelp til å lage formidlingsarenaer der skoleelever kunne finne god mening i å studere samfunnsøkonomi hvis det de drømmer om er å redde verden? Eller planleggerne kunne få vist hvor utrolig viktig det er at et samfunn har eksperter på arealplanlegging for å kunne møte en bærekraftig framtid? Teknologene kunne vise sine ”grønne” løsninger på avanserte teknologiske utfordringer som det å fremskaffe bioenergi eller håndtere avfallet vårt på ressursvennlig måte. Listen kunne lages uendelig…..

Mitt ene poeng er at forskningsformidling og merkevarebygging er to sider av samme sak – skap oppmerksomhet rundt forskningen til UMB, og flere vil se betydningen av våre fag og få lyst til å studere her. Vi kunne vise verden rundt oss at vi er gode på å se både de teknologiske, de økonomiske, planleggingsmessige og biologiske systemene i en sammenheng og bidra til bærekraftige løsninger.

Mitt andre poeng er at de vitenskapelige ansatte, som ofte er så presset for tid, kan få hjelp til å gjøre dette mer systematisk, med mindre innsats fra hver enkelt, på en pedagogisk måte. Dette kan gjøres gjennom et kunnskaps- og opplevelsesprogram/opplegg tuftet på UMBs fag, et levende universitet med LIV Levende som sitt opplevelsessenter. LIV Levende kan være alle de tingene jeg nevnte over, og i tillegg være mye mer. Det skal være moro, skape ny nysgjerrighet og både familier og fag- og forretningsfolk (?) skal kjenne at de får overskudd og inspirasjon av å komme hit.

Mitt tredje poeng er at dette kan finansieres ved hjelp av midler utenfra. Et slikt forskningsformidlingssenter er en glimrende prøvestein i det norske samfunnet for mulighetene for finansieringsdugnad. Det er et avgrenset prosjekt som har kommet langt nok til at det kan brukes i et slikt perspektiv. Det er et prosjekt som egner seg for å skape entusiasme og yr glede over fagene ved UMB. Dette er to viktige kriterier for en vellykket finansieringsdugnad. Mine samtaler med tidligere Ass Head of Development Judy Kirk ved University of Minnesota som har vært med i 36 år, viser med all tydelighet at et slikt prosjekt er perfekt som utgangspunkt for å få folk til å bli interessert, få eierskap til noe nytt på Campus og vil bringe fram villighet til å åpne pengepungen. Da vil vi kunne være det første universitetet som bruker finansieringsdugnad i Norge (i Sverige er de godt i gang, bl.a. Chalmers i Göteborg) og siden våre fag er midt i tidens trender, ville vi også få en masse oppmerksomhet i samfunnet.

Og premien? På kort sikt: et opplevelsessenter der vitenskapelig ansatte på UMB kan få hjelp til sin forskningsformidling og UMB kan styrke merkevaren UMB – det levende universitetet som bidrar til de framtidsrettede løsningene! På lang sikt: en relasjonsbygging for videre finansieringsdugnad som gjør den økonomiske kaken større for oss alle på UMB.

Trine Hvoslef-Eide

Nytt ord lanseres herved på norsk: FINANSIERINGSDUGNAD

Og hva er det? Det beste ordet jeg kunne komme på som kunne dekke det engelske ordet FUNDRAISING. Når vi snakker og skriver norsk, kjennes det feil å bruke et så engelsk ord. Neste spørsmål er selvsagt: hva skal jeg bruke det ordet til? Det skal jeg bruke denne bloggen til å forklare.
Sist uke la Handlingsromutvalget fram sin innstilling etter noen korte vintermåneders arbeid. Minister for forskning og høyere utdanning, Tora Aasland, var raskt ute med å kritisere utvalget for ikke å være modige nok. Paul Chaffey (medlem av utvalget) og Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås har også kommentert innstillingen. Jeg er helt enig i at utvalget ikke har vært modig nok! Knut Olav Åmås vil ha universitetene til å fortelle hva de vil prioritere ned, når de satser på noe annet. Det er en riktig tanke, men ikke alltid like enkel, eller mulig å iverksette raskt. Sett at man klarte å bli enige om hva som skal legges ned; hvordan får man dette til uten å si opp folk? Det er ikke bare å flytte vitenskapelig personale med noe av landets høyeste kompetanse over på andre områder uten at de blir satt til å forske og undervise langt utenfor sitt kompetanseområde. Jeg tror ikke universitetene kommer langt nok ved å ta i bruk denne metoden for å skape handlingsrom.
Det er andre måter å skape seg handlingsrom på: Finansieringsdugnad! Ved amerikanske universiteter er dette hverdagen; de har egne kontor som tar seg av relasjonsbygging og velger prosjekter for finansieringsdugnad. Her ved University of Minnesota (UMN) hvor jeg er stasjonert dette året, var de sent ute med å starte opp dette, i amerikansk målestokk. Kanskje hang noe av det skandinaviske igjen her; man skal ikke tigge om penger til noe som klart er et offentlig anliggende! Men i 1962 begynte de å tenke og i 1970 begynte Fundraising ved UMN. I dag står disse gavene og donasjonene for ca 8 % av budsjettet. De bruker det meget målrettet; kontoret med ansvaret velger nøye ut hvilke prosjekter de tror kan skape nok entusiasme hos folk med makt og penger. Så velger de hvem de tror kan passe for hvert prosjekt, og så begynner de arbeidet. Det kan ta flere år før de er i havn med store prosjekter, for dette er langsiktig relasjonsbygging – ikke tigging om penger.

Da UMN bestemte seg for å bli ett av verdens tre beste offentlige forskningsuniversitet, gikk de også systematisk til verks i forhold til finansieringsdugnad. I 1985 hadde universitetet 17 såkalte endowed professors (enda ett ord jeg må finne et godt navn på – forslag?). Så satte de seg mål om å oppnå 100 innen tre år. Det ble gjort nettopp ved en finansieringsdugnad; universitetet sa de ville stille med halvparten av pengene til den type professorer, hvis næringslivet eller privatpersoner stilte med nok kapital til at avkastningen kunne betale halve lønnen til professoren. På den måten ble det en bærekraftig stilling som hadde 50 % finansiering utenfra. Slik fikk UMN dobbelt så mange professorer for samme pengesum, og de kunne allokere midler inn i nye områder med eksellens, uten å trekke for mye veksler på universitetet selv. UMN definerte selv hvilke fagområder de ville styrke og dette ble meget populært; på de tre årene (1985-1988) gikk antallet endowed professorer fra 17 og langt forbi målet om 100, til 265! I dag har UMN over 400 av denne typen professorat, som regnes som meget høy prestisje å få. Min vert, Jerry D.Cohen, innehar ett av disse, Bailey Endowed Chair, sponset av den gamle hagebrukerfamilien Bailey. Han er meget stolt av stillingen som det var stor konkurranse om. Vi har allerede den type professorat ved UMB, ett eksempel er Thor Heyerdahlprofessoratet ved Noragric. Den samme fremgangsmåten for spleis har UMN hatt for stipendiatstillinger. På denne måten får de pengene til å rekke enda lenger.

I morgen skal jeg følge opp denne bloggen ved å fortelle hvordan jeg mener UMB bør gå fram i dette arbeidet med finansieringsdugnad. Følg med!

Trine Hvoslef-Eide